 Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster. Foto: Marthinius Skøien Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».
Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis. Les mer …
 Murbygningen engang på 1930-tallet. Foto: Falstadsenteret , opprinnelig Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn var en oppdragelsesanstalt for «vanartede gutter fra Trondhjemsområdet». Institusjonen ble åpnet i 1895 på gården Falstad nedre i Ekne i daværende Skogn kommune i Trøndelag.
Oppdragelsesanstalten ble stiftet i 1895 etter årelangt arbeid fra «Komiteen for opprettelsen av en oppdragelsesanstalt for forsømte gutter i det nordenfjelske Norge» (Falstadkomiteen). Bakgrunnen for deres arbeide var at det var ventet en ny lov vedrørende straffeforfølging av lovovertredende barn. Frem til dette tidspunktet var oppdragelsesanstalter i Norge lagt til isolerte øyer. I 1896 kom Lov om omsorg for forsømte barn («Vergemålsloven»), som var den første barnevernsloven i verden. I denne ble blant annet den kriminelle lavalder ble hevet fra 10 til 14 år. Loven gjorde skolehjemmene statlige og skulle være et stasningsfelt som skulle gi de yngste lovovertrederne opphold i statlige skolehjem i steden for fengselsstraff. Ordningen skulle også fange opp barn som ble ansett å ha store atferdsproblemer.
Institusjonens formål var «en kristelig Aand ledet Opdragelse at uddanne saadanne Gutter til hæderlige og nyttige medlemmer af Samfundet». I tråd med den tids nye tanker, skulle de som kom skjevt ut i samfunnet reddes og oppdras i stedet for å bli straffet og tuktet. Staten la til rette for sosiale tiltak rettet mot individer som falt utenfor samfunnets normer. Les mer …
 Belle Gunness med dei tre borna hennar, to med Mads Sorenson og yngstemann med Peter Gunness. Biletet vert gjerne datert kring 1908, men yngstemann vart fødd i 1903, og var kanskje noko yngre enn fem år her. Foto: Ukjend. , opphavleg Brynhild Paulsdotter Størset (fødd 11. november 1859 i Selbu, offisielt død 28. april 1908 i LaPorte i Indiana) var ei husmannsdotter frå Trøndelag som vart kjend som den første kvinnelege seriemordaren i USA. Det er skrive fleire bøker og laga dokumentarfilmar om ho.
Den 1. april 1902 gifta ho seg med norsk-amerikanaren Peter Gunnes, opphavleg Peder Simensson Gunnes frå Sandsvær. Då sonen deira vart fødd våren 1903 hadde han allereie vore død i nokre månader; forklaringa til Belle var at han i desember 1902 fekk ei kjøttkvern i hovudet og døydde av brot på skallen.
Etter at Peter Gunnes døydde levde ho eit nokså anonymt liv på farmen. Den 28. april 1908 brann så huset ned. På branntomta fann dei fire lik, etter ei kvinne og tre born. Dei trudde naturleg nok at det var Belle og borna hennar, sjølv om det var noko merkeleg at kvinneliket mangla hovudet.
Kort tid før brannen hadde Asle Helgelien kome til LaPorte, på leit etter broren Anders Helgelien. Anders hadde vore i kontakt med ei enke i LaPorte med tanke på ekteskap, og Asle fann fram til Belle Gunnes. Han vart avvist, men etter brannen byrja han leite på tomta. Der fann han raskt det nedgravde liket av broren. Politi og liksynsmann kom til staden, og byrja leite vidare. Ifølgje rapporten fann dei ti mannslik og to kvinnelik der, og truleg restar etter fleire. Under likskuet vart det kjend at Belle hadde hatt kontaktannonser i skandinaviske aviser i USA, der ho skreiv at ho var ei enke med ein formue på 8000 dollar, som ville ha ein mann som hadde like mykje. Naboane kunne fortelje at det hadde vore ei rekkje framande menn innom, og at ho hadde sagt at dei var slektningar som var innom. Les mer …
 I dette området, ved Langvann i Østmarka, oppsto den store skogbrannen i 1889. Foto: Anders Beer Wilse (1928)
I storbrannen i Østmarka i 1889 gikk over 6000 mål skog med. Likeledes brant gården Godheim opp i Østmarkas største skogbrann. Brannen oppsto 1. juli 1889 på sydvestsiden av Langvann. Det var den 18 år gamle Christian Kristoffersen (Myhre) som oppdaget brannen. Han var som gårdsgutt på Øvre Gjersrud på hesteleting i Østmarka. Han varslet straks folk, men ble selv mistenkt for å ha forårsaket brannen og satt 3 dager i arrest hos lensmannen i Lørenskog. Tross sterk vind og tørke ble brannen stanset mellom Langvann og Trollvann og brannmannskapet dro hjem. 3. juli blusset brannen opp igjen og da det fremdeles blåste sterkt, ble militær hjelp tilkalt. Hans Didriksen, 23 år og bror av Julius Didriksen, Nordre Skogen, kom sammen med sin avdeling fra Gardermoen med tog til Bryn stasjon og tok seg frem gjennom Østmarka via «Øgården» til brannstedet. Brannen bredte seg med stor fart syd- og syd-vestover; tok med seg Dølerudåsen og Gjersrudleiken (Fugleleiken) og raste videre gjennom Stensrudskogen. Militære som hadde leir ved Lille Stensrud hugget gate i skogen der hvor nåværende Hanoavei går og klarte å stanse ilden på den kanten. Da gaten var hugget ble den nye veien til Hanoa anlagt i denne snart etter. Les mer …
 Brakkeleiren fotografert i forbindelse med befaring i 1956. (1956) Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største interneringsleiren for kvinner som ble mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen av Norge.
Leiren ble opprettet på Hovedøya i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater 1. oktober 1945 og lagt ned i april 1946. Rundt halvparten av de internerte oppga Oslo som sin hjemadresse. De øvrige var enten tilreisende eller blitt overført fra andre, lokale leire etterhvert som de ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov. Les mer …
| .JPG)
