 Den første bomba ble kasta på 7. juni-plassen. Tre ble skadd i dette angrepet. (2013) var to voldelige angrep mot markeringa av Arbeidernes internasjonale kampdag i Oslo den 1. mai 1979. I det første, som skjedde på natta, ble tre personer skadd. I det andre, som var retta mot Faglig 1. maifronts demonstrasjonstog, ble én person skadd. En 19 år gammel, høyrekstrem befalselev sto bak begge tilfeller.
Den første bomba ble kasta ved uteserveringa på Kongeterrassen på 7. juni-plassen, rett ved Victoria Terrasse og rett over veien fra Slottsparken. Ifølge enkelte kilder ble den kasta i selve Slottsparken, men politirapporter som ble gjengitt i aviser plasserer altså attentatet på Kongeterrassen. En tilfeldig forbipasserende og to politimenn som ble oppmerksomme på gjenstanden ble skadd da bomba gikk av. To av dem fikk varige men; den ene politimannen og den 25 år gamle sivilisten. Sistnevnte forsøkte å dra ut lunta, og mista to tær da bomba gikk av.
På formiddagen ble det så kasta ei bombe mot Faglig 1. maifronts tog på hjørnet av Universitetsgata og Stortingsgata. På dette stedet, utafor Høyres Hus, var det tradisjon for at konservativ og høyreradikal ungdom samla seg for å bue mot demonstrasjonstoget. De ropte blant annet slagord som «AKP, AKP – mei dem ned med AG3».
En av demonstrasjonsvaktene trodde det var ei røykbombe som var kasta, og plukka den opp for å få den unna. Den gikk av, og han fikk revet av både fingre og tær.
Les mer …
Tov Johannesen Murukleiv, kalt "Murukleiven", var fra Telemark. Han var i sin samtid en kjent stortyv, og det går fortsatt historier om Murukleiven i Heddal og distriktet rundt.Det finnes flere kilder som angir at Murukleiven skal være født på slutten av 1770-tallet, mest sannsynlig mellom 1776 og 1781 i Heddal. Foreldrene var Johannes Halvorsen født 1751 i Heddal og Åshild Tovsdatter født 1744 i Sauland sokn i Hjartdal prestegjeld. Når og hvor de giftet seg vet man ikke. Noen sekundærkilder hevder at foreldrene var innflyttere til Heddal, men det stemmer altså ikke. Faren, Johannes Halvorsen, var født på husmannsplassen Nykås under Landsverk i Lisleherad, anneks til Heddal prestegjeld. Murukleiven hadde sju søsken, Halvor født 1774, Gunnhild født i 1778, Ingeborg født i 1780, Aslaug født i 1781 og broren Ole (trolig født i 1782, men ikke innført i kirkeboka). To andre brødre døde tidlig. Hans ble født i 1785 og døde 1793, og John ble født 1789 og død samme år. Alle søsknene er født i Heddal. Les mer …
 Nær dette stedet ved Kambo i Mosseskogen skjedde ranet – og her møtte raneren sitt endelikt et par år senere. Foto: Chris Nyborg (2008) var en forbrytelse som fant sted ved Kambo natt til 1. desember 1815. Ranet gav et stort utbytte, og førte til en langvarig jakt på gjerningsmannen som til slutt ble tatt og dømt til døden. Hendelsen er omtalt i lokalhistoriske skrifter både i Vestby og Moss kommuner, idet postsleden la ut fra en gård i Vestby prestegjeld mens forbrytelsen fant sted i Moss prestegjeld. Les mer …
 Povel Juel på skafottet i 1723, der han fikk flere av sin lemmer hugget av. Bildet var illustrasjon til en smedevise om Juel. (født ca. 1673 i Trondheim, død på skafottet 8. mars 1723 i København) var gårdsbestyrer og prokurator i Harstad, byfogd i Bergen, amtmann i Lister og Mandals amt, prosjektmaker og forfatter. Juel vokste opp i Trondheim, der faren var handelsmann. Han begynte som forpakter av farens gård Nedre Harstad ( Seljestad). Mannen er herostratisk berømt i nordisk historie, men hans tilknytning til Harstad er ikke så kjent fordi man den gangen han levde bare benevnte stedet med det upresise betegnelsen Nordland. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer … | .JPG)
