 Rømte russiske krisfanger har blitt pågrepet og er på vei tilbake til fangenskap. Russerhjelp førte til at omkring 30 stangesokninger havna i fangeleir, og flere av dem døde i konsentrasjonsleir i Tyskland. Foto: Lars Ripsrud (1942) beskriver hendelser under okkupasjonsårene 1940–1945 i dagens Stange kommune på Hedmarken, det vil si det som under andre verdenskrig var Stange og Romedal kommuner. Den første og eneste større kamphandlingen i Stange var kampene ved Strandlykkja 14. til 17. april 1940. Tyskerne skulle rykke fram nordover langs Mjøsa, med veien til Trondheim gjennom Gudbrandsdalen som mål. En liten norsk avdeling, dårlig utstyrt og dårlig trent, skulle forsøke å forsinke framrykkinga ved Strandlykkja. Fem norske soldater og en sivil mista livet under kampene. I tillegg var det en spesielt tragisk hendelse, da ni år gamle Rønnaug Skjøthaug den 17. april ble truffet av en granatsplint fra tysk artilleri under beskytning av Strandlykkja og Espa. Vegen var stengt av kamphandlingene, og man forsøkte å få henne til lege på en slede, men hun døde av skadene før de nådde fram. Les mer …
 Portrett av Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862 på Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen.
Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område. Les mer …
 Andreas Pedersens ruvende gravminne på Hamar kirkegård, «reist av arbeidere i Hamar og Hedmark». (2007) Andreas Pedersen, ofte skrevet Andr. Pedersen (født 10. mars 1881 i Stange, død 18. januar 1923 på Hamar) var jernbanemann, seinere sekretær i Hamar kooperative selskap og Ap-politiker på Hamar. Andreas Pedersens gate er oppkalt etter han. Pedersen var sønn av stasjonsmester Iver Pedersen (1850-1912) og Martha Kristine Andersen Rynes (1856-1916). Sigurd Pedersen (1893-1968), som ble Hamar-ordfører, rådmann og stortingsrepresentant, var en yngre bror.
Som sønn av en jernbanemann gikk også Andreas Pedersen inn i NSB. I folketellinga for 1900 finner vi han som kontorbetjent ved Ringebu stasjon, der faren var stasjonsmester. I 1910 var han ansatt som stasjonsbetjent i Øyer, litt lenger sør i Gudbrandsdalen. Les mer …
 Ole Weflen på sine eldre dager. Ole Weflen (født 28. oktober 1846 i Stange, død 25. juni 1928 i Østre Toten) var lærer og ordfører i Østre Toten fra 1913 til 1922. Weflen representerte Arbeiderdemokratene. Han skulle bli partiets eneste ordfører i denne kommunen. Weflen var også den første ordføreren i Østre Toten som ikke var gardbruker, med unntak av res. kap. Hans Henrik Thaulow Borchgrevink.
Weflen var sønn av kirketjener og husmann Ole Pedersen og Anne Monsdatter. Etter konfirmasjonen gikk han middelskolen. Weflen arbeidde deretter som gardsgutt og skredder før han i 1867 kom inn på Hamar lærerskole, der han tok eksamen i 1869. To år seinere kom han til Østre Toten, der han skulle ha mesteparten av sitt politiske og yrkesmessige virke. I Østre Toten hadde han lærerposter ved skolene Skjønborg (1871-1884), Østerhaug (1884-1890) og Stange (1890-1920). Les mer …
| 
