 Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer …
 Aggens trio i 1963. På dette tidspunktet besto trioen, foruten Aggen selv, av Randi «Pus» Nilsen og Elbjørg Lysvand Foto: Ukjent/Harstad tidende. Agnete «Aggen» Wahl (født 1912 i Vardø, død 1991 i Oslo) var gitarist. Hun var særlig kjent for orkestrene Aggen Walhl trio og Trondhjemspian. Opprinnelig kom hun fra Vardø, men under evakueringa av Finnmark flytta hun og mora, Anna Wahl (1890-1976), til Trondheim. Intervjuer med Aggen Wahl fra 1960-tallet bærer preg av at kvinnelige yrkesmusikere fortsatt ble regna som en kuriositet. Når trioen ble omtalt i avisene, fokuserte journalistene ofte sterkt på at orkesteret kun besto av kvinnelige musikere.
I motsetning til samtidige Caronia dametrio brukte ikke Aggen Wahl selv musikernes kjønn til å markedsføre konsertene, og hun ser ut til å erfarent ha parert nedlatende kjønnsfokuserte spørsmål fra journalister, som da en journalist i Harstad Tidende spurte om «det er farlig for tre ugifte damer å dra slik langs Nord-Norges værharde kyst?». Da hun ble spurt om livet som turnerende musiker var svært anstrengende svarte hun ganske enkelt: «Nei, vi sover ganske lenge utover dagen. B-mennesker.» Les mer …
 Lagets fane Foto: Svein Tømmerdal ble stiftet under navnet Nidaros Totalafholdsforening den 24. februar 1894. Det var «en del medlemmer av Trondhjems Totalafholdsforening» som var kommet sammen for å vurdere hvorvidt det ville være i avholdssakens interesse å starte en ny totalavholdsforening i Trondheim. Da var dette den andre grupperingen som brøt med den gamle Trondheimsforeningen, idet Trøndernes Totalafholdsforening også var blitt stiftet av en utbrytergruppe – den 18. januar 1885. Drøftelsene omkring sakens kjerne ble ikke langvarig, og en lovkomite bestående av fire mann ble valgt for å utarbeide lovforslag for den nystiftede foreningen, som økte raskt i medlemsoppslutning og styrket dermed initiativtagerne i tanken på at også avholdsarbeidet må gå i takt med tiden. Akkurat det argumentet kan ha vært en medvirkende årsak til at navnet snart ble endret til Nidaros Avholdslag. Les mer …
 Steinvikholm slott i 2007 er en festning fra senmiddelalderen i Stjørdal kommune. Den ligger på Steinvikholmen på Skatval, og ble oppført for erkebiskop Olav Engelbrektsson fra 1524 eller 1525 til 1532. Festningen er av en type som er vanlig i Europa, tilpasset til 1500-tallets artilleri. Slottet eies av Fortidsminneforeningen.
Erkebiskop Olav begynte byggingen i en urolig tid hvor det kunne bli nødvendig med en sterk festning. Presset fra Danmark var sterkt, og reformasjonen var i full gang på kontinentet. Byggingen ble gjennomført på rekordtid, bare sju år, og alle erkebispedømmets skatteinntekter fra disse årene skal ha gått med til byggingen. Det er uklart hvorfor stedet ble valgt, da det ikke har en god militærstrategisk beliggenhet. Muligens var det nærheten til erkebiskopens setegård Fløan, som kunne forsyne slottet med alle fornødenheter, som var årsaken til at han valgte Steinvikholmen At det er en holme omsluttet av sjøen og med god utsikt utover Trondheimsfjorden for og speide mot fiendeskip kan også ha hatt betydning for valget. Erkebiskopen gjemte unna mange kirkeskatter i borgen.
Stortårnet som ble kalt «husbonden» er borgens hovedverk. Det har vært mye høyere med flere etasjer. Første etasje hadde fire kanonhvelv. Fra andre etasje gikk det en trapp videre opp. Slottet hadde en kjeller som var 67 fot lang og 28 fot bred. Her hadde nok erkebispen øl og vin og andre forsyninger. Det gikk en gang mellom hovedtårnet og kjelleren. Over den store kjelleren lå herresalen eller storhallen. Den hadde gulv av glaserte steinfliser og taket var båret opp av marmorerte søyler. Kjøkkenet og vannoppbevaringen befant seg i rom nært det andre tårnet. Det fantes små kammer som antas var brukt til fangehull. Til forsvaret av borgen var det i alt 42 kanoner, herav 23 store og 19 mindre.
Da erkebiskopen ble avsatt i 1537 fant han i en kort periode sikkerhet på slottet, før han dro videre til Sverige og så til Lier i Nederlandene. Les mer …
 Odd Asbjørn Mediås, skoledirektør, lokalhistoriker, fotballentusiast, musiker og fagbokforfatter. Odd Asbjørn Tyldum Mediås (født 11. februar 1930 i Snåsa, død 28. oktober 2014 i Steinkjer) var sønn av Ivar Mediås og hustru Oddlaug født Tyldum. Mediås var nok best kjent som skoledirektør i Nord-Trøndelag, men mange så ham også som ihuga fotballentusiast og en drivende engasjert musiker. Han var gift med Aud født Øksnes fra Kvam, og sammen fikk de tre barn: Ivar Birger (1952), Jorunn Oddfrid (1955) og Geir (1962).
Hans store interesse for musikk ble tidlig vakt, og ga både ham selv og omgivelsene store opplevelser. Hans mange skoleorkestre, paret med yrkesutøvelsen, viste en mann med genuin omsorg for å gi barna han var satt til å danne, vekstmuligheter også på det reint kulturelle plan. Da yngste sønnen Geir ble fotballinteressert, ledet det til at far Odd Asbjørn engasjerte seg i SI&FK, hvor han ble formann i styret fra 1979 og i tre år, foruten å inneha styreverv i flere år. Når han ble voksen nok, tok han også på seg ansvaret med å lede Veteranlauget i Steinkjer fotballklubb. De musikalske og sportslige årer ledet ham likevel ikke av sporet til å stå i bresjen for de mer yrkesfaglige organisasjoner han ble en del av. Som pensjonist ble han dessuten doktor på skoledirektørembetet. Kongens fortjenstmedalje i gull hang han opp på veggen, ved siden av skrivepulten sin, der den inspirerte til videre innsats. Les mer …
 Smør var et sikkert produkt. Også fra Binde meieri ble det eksportert betydelige mengder smør til England. Denne maskina er anslagsvis fra 1920-åra. Brynhild Løberg betjente maskina i mange år. ble etablert på Binde i Stod i 1888, men fikk mang en bratt kneik å gå før det endelig laga seg til for de 37 interessentene som først tegna seg – riktignok etter mange og sterke påvirkningsaksjoner fra dem som dro det hele i gang. Men da bøndene så at dette gikk rette vegen, strømmet de til. Prestefrua på For hadde fått det som hun ville. De mange gode menn i bygda sørget først for å få i gang smøreksport til England. I 1913 ble meieriet modernisert, og da gikk det slik at en del av det utrangerte utstyret havna i Hordaland! De to krigene i forrige århundre påvirket laget i negativ lei, men det var kan hende motgangen som til slutt berget laget. De måtte tenke nytt, og etter hvert som utviklingen gikk videre fikk stodbyggene hint om at det kan gå an å produsere fransk ost på Innherred. Da kom det enda flere leverandører med, og produksjonen føk i været. Denne utviklinga fortsatte – og akselererte etter at andre verdenskrig var over. 1.januar 1967 gikk Binde meieri opp i Steinkjer meieri, og leverte sin melk dit. Les mer …
Steinkjer kommune ligger i Trøndelag fylke. Navnet Steinkjer er en sammenkopling av ordene stein og kjer, der kjer er et stort kar fylt med stein, som var et fangstredskap for laks. Et godt eksempel finnes i Kjærrafossen i Numedalslågen der det også foregikk kjærrafiske. 'Kjer' (av norrønt 'kar'), kjerr, var et faststående fiskeredskap i elv, beregnet på fangst av laks og ørret. Redskapet ble bygd av grovt trevirke eller jernspiler og hadde oftest en ledegard av stein eller tømmer. Fisken ble ledet inn i den ruselignende fangstinnretningen gjennom en kjegleformet inngang (kalv) og ble stående innesperret i fangstrommet til den blir hentet opp med håv. Kjer var mest brukt på Vestlandet og i Trøndelag.
 Steinkjer bystyre 1905-1907. Byen ligger innerst i Beitstadfjorden, som er siste ledd av Trondheimsfjorden. Steinkjers «grunnvoll» ble den fine sanden som ble vasket ut av Steinkjermorenen. Byvåpenet, den blå sekstaggede stjerna, er symbolet på innfartsvegene til byen. Ferdselen fra bygdene, der bøndene søkte avsetning for varene sine, skapte Steinkjer. «Steenkiær» ble møteplass, og porten mot verden med utskipningshavn, markedsplass og etter hvert – en by.
Fra 1964 ble byen, som ble grunnlagt i 1857, en storkommune som omfattet de samme kommunene som i sin tid grunnla den. I 2020 ble også Verran innlemmet i Steinkjer kommune. Les mer …
| 
.jpg)
