 Faksimile fra Aftenposten 5. juli 1986; utsnitt av nekrolog over Kristen Andersen. (født 6. august 1907 i Kristiansand, død 25. juni 1986) var jurist. Han var professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo i nesten 40 år, med arbeidsrett og erstatningsrett som sine viktigste virkefelt. Han var i en årrekke også formann i Arbeidsretten. Kristen Cæcilius Andersen var sønn av overlege Kristen Cæcilius Andersen (1874-1950) og Henriette (Hendy) Kristina, født Usterud (1875-1964). Han ble gift i 1941 med Margrethe Motzfeldt (f. 1918), ekteskapet oppløst, deretter (i 1952) med Gunhild Brandt (1908-1985). Les mer …
 Emma Hjorth. Foto: Ukjent, hentet fra Metyer 1943: Norske kvinner: 150 portretter. Emma Hjorth, født Emma Alethe Andreasdatter Lippestad (21. mai 1858 på Søndre Leppestad gård i Hobøl kommune, død 2. juli 1921 i Kristiania) var en pioner innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede og var den første i Norge som startet et hjem for de «ikke-dannelsesdyktige» utviklingshemmede.
Både Emma Hjorth og broren Johan Anton var ivrigere forkjempere for at det også måtte bygges pleie- og arbeidshjem for de såkalte «ikke-dannelsesdyktige» etter forbilde fra de danske institusjonene som også inkluderte både skole, arbeidshjem og pleiehjem. De fikk imidlertid ikke gjenomslag for at dette også var et statlig ansvar, da de offentlige myndighetene var redd for økte offentlige utgifter. Dette skjedde i en tid hvor stadig flere barn og unge med utviklingshemning og ulike lærevansker falt utenfor skolene og dermed også utenfor statens ansvar, samtidig som en på denne tiden fikk en stadig mindre tiltro til pedagogiske tiltak, og økende tiltro til medisinsk behandling, internering og sterilisering av personer med utviklingshemning som ledd i å sikre befolkningskvaliteten.I 1898 etablerte Emma Hjorth Norges første institusjon for psykisk utviklingshemmede, som fikk navnet Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem. Denne hadde kun to beboere som begge var såkalte «ikke-dannelsesdyktige». Institusjonen lå først på Sjøvollen under Østenstad i Asker og flyttet i 1900 til Solvang nær Asker sentrum, hvor klientantallet økte til 34. Les mer …
Lars Reinton (født 29. mars 1896 i Hol i Hallingdal, død 15. oktober 1987 i Oslo) var lærer og historiker, dr. philos. Fra 1955 var han statsstipendiat. Reinton viet store deler av sitt liv til å skape en god vitenskapelig og organisatorisk ramme om lokalhistorien, og det er denne innsatsen han huskes best for i dag. Han var blant annet leder for Landslaget for bygde- og byhistorie i 25 år, fra 1945 til 1970. Hans bygdebok om hjembygda Hol ble veiledende for senere verk. Også mye av hans akademiske arbeid er nært knyttet til lokal- og slektshistoriske temaer. Det gjelder definitivt hans doktoravhandling fra 1939 om Villandane, og kan med god rett sies også om hans seinere store arbeid om seterdrift i Norge. Les mer …
Under grunnarbeidet til den nye Dronning Eufemias gate i Oslo i 2013 blei det funnet et handelsfartøy nederst i Bispegata, rett ved Nordenga bru. Det spissgatta fartøyet var i overkant av 9 meter (ca. 30 fot) langt fra stevn til stevn. I lengde og rominndeling svarer det grovt sett til en seksroms geitbåt, men med ekstra spant i alle rom så vel som i fremskott og bakskott. Fartøyet var godt bevart. En antok først at det var bygd i tida rundt 1600, og på grunn av sterkt tidspress måtte det gjøres et hastevedtak om det skulle vernes eller ikke. Statens vegvesen innvilget en uke til å dokumentere fartøyet. Tirsdag 3. september 2013 fylte så Statens vegvesen ny masse over vraket, som blir liggende halvveis under gata og halvveis under et tilstøtende bygg. I etterkant har det vist seg at handelsfartøyet etter all sannsynlighet var et norrønt fartøy fra andre halvpart av 1200-tallet. Les mer …
Elias Blix (fødd 24. februar 1836 i Gildeskål, død 17. januar 1902 i Kristiania) var forfattar, professor, lærar, målmann og politikar. Han vert særleg hugsa som salmediktar, og som omsetjar av Bibelen til landsmål. Blix oppdaga landsmålet då han gjekk på lærarskole i Tromsø i 1850-åra. Han tok kontakt med målrørsla då han kom til Kristiania og blei knytt til Aasmund Olavsson Vinje og vekebladet Dølen. Han besøkte Gildeskål sommaren 1866 og bad om løyve til å preike i Gildeskålkyrkja, men på grunn av Blix sitt arbeid som målmann ville ikkje soknepresten gje løyve. Blix hadde nettopp tatt teologisk embetseksamen. Hendinga i Gildeskål blir sagt å vere grunnen til at han ikkje blei prest og at han aldri kom tilbake til Gildeskål. I 1868 var han med på å stifte «Det norske Samlaget», som fekk til oppgåve å gje ut nynorske skrifter.Blix var med på arbeidet med å omsette Bibelen og Luthers litle katekisme til landsmål. Elias Blix blir rekna som ein stor salmediktar. Han har skrive meir enn 200 salmar. Det var først i 1892 at salmane hans vart godkjende for bruk i kyrkja. I Norsk Salmebok er det tatt med 71 salmar av Blix. Blant hans mest kjende salmar er «No Livnar det i Lundar» og fedrelandssalmen «Gud signe vårt dyre fedreland», den første tonsett av Ludvig Mathias Lindeman.
Han døydde i heimen sin i Briskebyveien 11.
Ettermæle
Aftenposten refererte i aftenutgåva si den 21. januar 1902 frå minnetala til stortingspresident Edvard Liljedahl over Blix i Stortinget same dag, som stortingsrepresentantane tradisjonen tru påhøyrde ståande (utdrag):
| Siden Storthinget sidst var samlet til møde har vort fædreland og vort Universitet atter lidt et stort tab. Fhv. statsraad, Dr. Professor Elias Blix er nemlig vandret bort. Jeg er sikker på, at budskabet herom modtages med sorg ikke alene i denne sal, men udover det hele land fra hytten til hallen. Professor Bliz var nemlig en landskjendt mand, og han var ligesaa anerkjendt og elsket som han var kjendt, og han fortjente at være det. … Ubetinget størst betydning har professor Blix havt som sanger og salmedigter; som saadan skal han nævnes jevnsides med vore bedste.
|
|
|
Elias Blix er gravlagd på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet er ein høg bautastein med Blix sitt portrettrelieff i bronse.
Fleire veger og gater i landet har namn etter Elias Blix, til dømes i Oslo, der Elias Blix' gate på Ila vart namngjeven i 1934. Også i Harstad finner vi ham igjen; i Professor Blix' gate.
Kjelder
Lenkjer
 Faksimile fra Aftenposten 10. mai 1918: utsnitt av nekrolog over Wilhelm Maribo Schøyen. (født 31. oktober 1844 i Grue, død 8. mai 1918 i Kristiania) var entomolog (insektforsker). Han regnes som grunnleggeren av den anvendte entomologi i Norge, det vil si læren om skadedyr i landbruk, skogbruk, hus og hjem, og i 1894 ble han landets første statsentomolog. Wilhelm Schøyen var sønn av prokurator Torkild Schøyen (1812-1897) og Sophie Marie Ulrikke Heiss (1812-1905), og ble gift i 1884 med Sara Christine Boyesen (1850-1919). Han var bror av maleren Carl Schøyen (1848-1875) og var far til zoolog Thor Hiorth Schøyen (1885-1961) og forfatter Rolf Hiorth-Schøyen (1887-1932), samt farbror til forfatteren Carl Schøyen (1877-1951). Les mer … | 
