 Hans H. Gaarder Foto: Oslo Museum (født 17. april 1894 i Kolbu på Toten, død 24. mai 1960) var urmaker i Oslo. Gaarder var en av de mange totningene som flytta til hovedstaden på 1800- og 1900-tallet. Han hadde også flere verv i urmakernes foreninger, både på lokalt, nasjonalt og skandinavisk nivå. Han var sønn av Augusta (f. Holje) (1855-?) og Hans Nilsen Gaarder (1853-?). Familien forpakta garden Velt-Gran i Kolbu, der faren dreiv landhandleri i noen år. Les mer …
 Alette Engelhart. Foto: Leif Ørnelund (1958) Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.
Slekt og familie
Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).
I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.
Liv og virke
Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.
Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.
I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.
Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.
Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.
Litteratur og kilder
 Professor Hertzberg fotografert i 1880. (født 11. april 1847 i Holmestrand, død 2. oktober 1912 i Kristiania) var en norsk rettshistoriker og sosialøkonom.
I 1868 ble han belønnet med Kronprinsens gullmedalje for en historisk avhandling om aristokratiet før kong Sverres tid.
Han ble cand.jur. i 1870, og oppholdt seg samme år i Uppsala for å studere rettshistorie, som ble hans spesialfelt, med reisestipend fra Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania. I 1872–1873 fikk han et nytt reisestipend til München, hvor han studerte rettshistorie under Konrad Maurer, en tysk rettshistoriker med norrøne rettsforhold som spesialfelt.
14. oktober 1886 trakk han seg fra alle offentlige verv, herunder professorat på grunn av sin seksuelle legning. Dette var en tid hvor homofili var forbudt, men Hertzberg, ble ikke utsatt for rettslige forføyninger da han henviste til sakkyndige uttalelser om at det i hans tilfelle skyldtes arv og ikke moralsk brist. Med dette bidro han til å innføre «født sånn-argumentet» i debatten om homofili. Han flyttet deretter fra hovedstaden fram til 1896, og bodde i München, Berlin, Holmestrand og Stockholm. I denne tiden viet seg til rettshistorisk forskning. Han fullførte i denne perioden det store verket Glossarium til Norges gamle love i 1895. Dette var et svært omfattende verk, med et fullstendig register til Norges lover før 1388 med tolkninger og forklaringer av ord og begreper, og dette ble Hertzbergs hovedverk. Les mer …
 Daghjem i Sørligata, sannsynligvis Enerhaugen daghjem, 1950. Foto: ukjent/Byhistorisk samling ved Oslo Museum. Enerhaugen asyl var et barneasyl (forgjenger for dagens barnehager) opprettet 1. mai 1843 av skolelærer Theofilus Enersen. Asylet holdt først til i et av grosserer Andreas Toftes hus på Enerhaugen.
Fra 1853 flyttet asylet til Sørligata 4, i en nybygget bygning, betalt av Thorvald Meyer, og hvor Enerhaugen barnehage holder til fremdeles. Det var plass til ca 60 barn i det første lokalet, mens i Sørligata kunne personalet ta imot rundt 80 barn.
Barneasylene skulle være et tilholdssted for fattige barn i alderen ca 3-7 år, «hvor de under Tilsyn af dertil ansatte Damer kunne tilbringe Dagen med Leg og passende Beskjæftigelse». Barneasylene skulle lette mødrenes mulighet til å ta arbeid utenfor hjemmet, men hovedmålet var å «vænne Børnene til Lydighed, Renlighed og Orden og afholde dem fra at tilbringe sin Tid på Gaden». Les mer … | 
