Jordbruksvatninga på Østre Toten tok så smått til i mellomkrigsåra, då grønsaksdyrkarane i Totenvika la ned vassledningar og pumpa opp vatn frå Mjøsa. På slutten av 1960-talet kom dei fyrste felles vatningsanlegga, og i 2010-åra kan om lag 40.000 dekar jordbruksareal vatnast. Dette utgjer over 1/3 av det samla jordbruksarealet i kommunen og heile 9 % av det samla vatna arealet i Norge. Åkervatninga på Toten kom med elektromotoren og vasspumper med stor kapasitet. Men behovet for vatning har vori her støtt, avhengig av jordsmonn, kva ein dyrkar og varierande nedbør frå år til år. Graset treng vatn etter fyrsteslåtten, for å få i gang att veksten så det blir god avling av håa. Potetene lyt ha vatn utpå seinsommaren, når knollane tek til å vekse. Og skal du vera sikra ei god grønsakavling, lyt det vatn til. Forsommartørken, tørkeperioden vi ofte har føre jonsok, har frå gammalt ofte vori skjebnesvanger for avlinga både av korn og av andre vekster. Les mer …
 Helleristningene på Glemmastadstranda i Østre Toten. stammer trolig fra steinalderen. Veideristninger er en type helleristninger som ofte avbilder dyr og jaktscener. I Mjøsområdet er det funnet veideristninger i Ringsaker, Østre Toten og Fåberg. Mange av dyrene som blir avbildet på veideristningene, er byttedyr som var en viktig matkilde. Samtidig kunne for eksempel gevir fra elg brukes til redskaper, slik som elghornshakka fra Alstad (14C2 datert til 1050 ± 80 f.Kr.). Denne er funnet ikke lenger enn 6-7 kilometer fra Glemmestadstranda. Samtidig viser arkeologiske funn fra samme periode som veideristningene at det ikke er noe 1:1 forhold mellom viktige byttedyr og motiv på ristningene. Mange viktige næringskilder, slik som en del andre byttedyr enn elg, bær, nøtter og planter er ikke avbildet på ristningene. Det er ikke funnet boplasser som med sikkerhet er samtidig med ristningene i umiddelbar nærhet av dem. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det ikke har blitt lett etter boplasser her, men det kan også bety at ristningene ble laget på andre steder enn der folk bodde. Kanskje var jakt en viktig arena for å samle hele stammen eller mennesker fra forskjellige stammer, og helleristningene markerte slike møtesteder. Les mer …
 Even Olsen Gullord. Foto: Westby History (født 15. januar 1824, død 1908) var en norsk-amerikaner som i 1846 emigrerte fra Biri. Gullord tok initiativ til å få biringene til å skape seg en bedre framtid i USA, og han var med i den første gruppa fra bygda som reiste. Han grunnla i 1848 bosettinga Coon Prairie i Wisconsin og var en lederskikkelse der til i 1875, da han flyttet nordover til Black River Falls. På 1880-tallet bygde Even Olsen Gullord og familiemedlemmer opp en ny farm i Slayton, Murray County i Minnesota. Sammen med tre sønner kjøpte de en gård på 320 acres i Slayton, Murray County i Minnesota. Etter hvert kom hele hans familie etter til Slayton. Også her gjorde han seg bemerket som en lederskikkelse på mange områder. Han klarte igjen å skaffe seg og sine et godt liv. Gullord donerte et område av eiendommen til parkområde, som i dag bærer hans navn. Les mer …
 Ole Sivertsen og kona Anne. Biletet må vere teke i 1884 eller litt tidlegare. Fotograf ukjend. (fødd i Skjåk 16. mai 1814, død same stad 26. desember 1884) var gardbrukar og politikar i Skjåk og ei kortare periode i Grytten i Romsdalen. Han var ein svært sentral person i Skjåks historie på 1800-talet. Han var leiande innan den liberale fløya i bygda i 1870- og -80-åra, og rakk så vidt å bli leiar i det første venstrelaget i Skjåk det siste året han levde.Ole Sivertsen var fødd og oppvaksen på garden Hyrve i Nordberg sokn i Skjåk. Foreldra var gardbrukarparet Anne Olsdotter og Syver Sylfestsen. Båe foreldra var kjende haugianarar i bygda. Han hadde fem sysken. Eldst var broren Sylvester Sivertson.
I motsetnad til broren Sylvester fekk Ole lite og ingenting av skolegang ut over allmugeskolen. Som nittenåring i 1833 var han nokre månader hjå broren i Christiania for å få litt undervisning. Undervisning vart det mindre av, men dess meir politiske og ideologiske impulsar frå det miljøet av bondetingemenn og liberal intelligentsia som Sylvester Sivertson stod midt oppe i. Les mer …
 Det er 3000 trappetrinn opp det bratte skaret i Kamperhamrane. Foto: Bjørn Dalen er en av de eldste ferdselsvegene over fjellet mellom mellom øst- og vestnorge. Ruta går fra Sunndalen innerst i Oppstryn, østover over fjellet og gjennom Rauddalen til Skjåk i Gudbrandsdalen. Deler av ferden går over et bratt fjellparti som kalles Kamperhamrane med eldgamle, oppmurte steintrapper, derfra har ruta fått navnet sitt. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid. Kamperhamrane er en krevende tur å gå. Steintrappene over selve Kamperhamrane ble restaurert i 2013 av sherpaer fra Nepal, noe som gjør turen overkommelig for dagens turgåere. Ruta starter ved det nedlagte gårdsbruket i Sunndal, ca. 5 km å gå fra Folven i Hjelledalen. Fra Sunndal følger stien nordsiden av elva Sunndøla oppover dalen og passerer den imponerende Tverrelvsfossen. Snart ankommer man Sunndalssetra, i gamle dager siste mulighet for husly på denne siden av fjellet. Herfra begynner den bratte stigningen opp steintrappene i selve Kamperhamrane. Les mer …
 Garden sett frå sør mot nord. I bakgrunnen, på andre sida av Ottaelva, Bispberget. Foto: H.P. Hosar (2009) Nord i Lund er ein gard i Skjåk kommune. Den ligg sentralt i Lundagrenda, og er etter lokale forhold ein nokså stor gard. Nåverande gardsbruk er danna av to nabobruk (Nord og Øvre), som vart samanslegne i 1888. Dei tilhøyrde kvar sin matrikkelgard, høvesvis gnr. 27 «Tøfte nordre» og gnr. 28 «Lund nordre». Det er bakgrunnen for at Nord har to gardsnummer i dag.
Grannegardane er i dag Horten i vest, Nedre Lund i nord, Nigard Lund, Tøfte og Asplund i aust.
Fyrste gongen vi har registrert «Nord» som bruksnamn, er i 1838 (matrikkelen). Men kjeldematerialet gjev grunnlag for å fastslå at sjølve bruket har eksistert som eiga eining iallfall attende til 1660-åra, kanskje enda tidlegare. Vi omtalar denne brukseininga som «Nord» i det følgjande, utan at vi altså veit kva namn som faktisk vart brukt før det tidlege 1800-talet.
Frå ca. 1740 fram til dags dato kan vi sjå at garden har gått i arv i slektsledd etter slektsledd fram til i dag, frå far til son, med unntak av to brukarskifte der garden har gått over til eit syskenbarn (1888) og ein grandnevø (2001) av førre brukar. Les mer …
 Portrettfoto av Sigrid Undset. Foto: E. Rude (1932) Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer) regnes blant Norges fremste forfattere på 1900-tallet. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, og er den kvinnelige, norske forfatter som er best kjent i utlandet. Hun er særlig kjent for sine beretninger lagt til middelalderen, ikke minst Kristin Lavransdatter. Hun markerte seg også som katolsk konvertitt.
Sigrid Undset var datter av arkeologen Ingvald Martin Undset og Anna Marie Nicoline Charlotte Gyth, svigerinne til filologen Sigge Pantzerhielm Thomas og tante til arkeologen Charlotte Blindheim.
Moren var fra Kalundborg, hvor også Sigurd Undset ble født. Hun var den eldste av tre søstre, og vokste opp sammen med dem i Kristiania. Hun sto svært nær sin far, og han trakk henne aktivt inn i sitt arbeid som arkeolog. Farens innstilling til vitenskap og forskning førte til at hun tidlig utvikla en skepsis mot den til tider naive framtidstroen som prega mange, og mot alle former for populærframstillinger. Hun var bare elleve år da han døde, men han satte svært dype spor i hennes personlighet og syn på verden. Hun skildra selv forholdet til faren i erindringsboka Elleve år. Les mer …
Skjåk er ei fjellbygd og kommune lengst vest i Ottadalen, ein sidedal av Gudbrandsdalen i Innlandet fylke (tidlegare Oppland). Kommunen vart skild ut frå Lom frå 1. januar 1866. Da hadde namnet skriftforma Skiaker. Ein person frå Skjåk blir kalla ein skjåkvær (utt. skjåkvér). Bismo er senteret i kommunen, på nordsida av dalen på grensa mellom dei to sokna Skjåk og Nordberg. Bygda ligg mellom fjellpartia med dei nyare namna Breheimen og Reinheimen, og heile 79% av kommunens areal fell inn under nasjonalparkane med desse namna.Den særs nedbørsfattige bygda er kjend for dei mange anlegga for kunstig vatning som har vore i bruk gjennom mange hundre år. Dette avspeglar seg i ordtaket «gjev Vårherre oss sol, ska' oss sjølve skaffe væte». Motivet i kommunevåpenet, akantusblomen, peikar mot treskurden og andre rike handverks- og folkekunsttradisjonar i bygda. Les mer …
| 
