 Lillestrøm ca. 1910-1920. Foto: Akershusbasen. Lillestrøm er en by og administrasjonssenter i Lillestrøm kommune på Romerike.
Stedet vokste fram som følge av rike naturressurser og gode transportmuligheter både til lands og vanns. Store tømmermengder, ny teknologi, tilgang på arbeidskraft og umettelig etterspørsel etter trelast la grunnlaget for sagbruksindustri her da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860. De første åra vokste bebyggelsen mer eller mindre tilfeldig fram omkring sagbrukene og jernbanestasjonen.
Da den første offentlige jernbanestrekningen i landet ble åpnet 1. september 1854 mellom Christiania og Eidsvoll, ble den lagt over den vide og myrlendte sletta som het Måsan etter all torvmosen som vokste her. Sletta tilhørte gårdene Kjeller og Sørum, og i 1855 bodde det omkring 50 mennesker på småbrukene og husmannsplassene på Måsan. Det meste av sletta var hver vår oversvømmet av vannmengdene fra elvene Glomma, Leira og Nitelva som rant ut i Øyeren. Innsjøen ble regulert i 1861, sletta ble dermed tørrlagt og nå kunne det reises industri og boliger her.
Lillestrøm var en del av Skedsmo kommune fram til 1908. Regjeringen bestemte at fra 1878 skulle tettstedet ha avgrenset selvstyre med navnet Lillestrøm bygningskommune. Fra 1908 til 1962 var tettstedet egen kommune, men fra da av ble Lillestrøm kommune slått sammen med Skedsmo igjen. 13. juni 1998 fikk Lillestrøm bystatus. Les mer …
 Fra åpningsrennet i 1919. lå i Rælingen, men ble oppført av Strømmen og Lillestrøm Skiklubb, helt og holdent på dugnad. Dette skjedde i 1919, bare tre år etter at klubben ble stiftet. Stormyra var distriktets største bakke helt til Rælingen skiklubb bygde sin nye bakke i Marikollen i 1959. Bakkerekorden var på 62 meter, satt av Ole Arntzen fra Lyn i skiklubbens jubileumsrenn i 1966. Få år senere ble bakken nedlagt. Les mer …
 Foto: Akershusmuseets fotosamling (1920) i Skedsmo var i drift helt fram til 1927, mens de aller fleste sagene ved Sagelva la ned driften kort etter at dampsagene i Lillestrøm kom i gang fra 1859 og årene etter. Det var Strømmen Trævarefabrik som eide saga de siste tiårene, og de tok da bare imot litt bondeskur, det vil si små partier tømmer fra bøndene omkring. Foruten eierne av tømmeret var det bare to sagmestere. Den ene het Ola Oksefjellet, den andre het Martinsen og bodde på Volla i Lillestrøm. Les mer …
 Trevarelokalet Strømmen 1933 Trevar’ns Venner er en venneforening for Trevarelokalet, etablert i mai 2009. Hovedoppgaven er å restaurere og drifte det bevaringsverdige huset i Sagdalsveien 24 på Strømmen. Arbeidet utføres i nær kontakt med Skedsmo kommune, som har vært husets eier siden 1983. Før dette var Strømmen og Skjetten Sanitetsforening eiere i femti år, etter at de i 1933 kjøpte det av trevarefabrikkens konkursbo.
Trevarelokalet ble oppført som velferdslokale for Strømmen Trævarefabrik i 1895, samtidig som det tjente som demonstrasjonshus for mulige huskjøpere. Helt til det i 2005 måtte stenges på grunn av råteskader har det vært en sentral møteplass for mange generasjoner av strømlinger. Huset er også en verneverdig representant for den særpregete dragestilen som gikk igjen i mange av fabrikkens leveranser. Les mer …
 Peder Borgen med tregjenstander som er laget av sovjetiske krigsfanger i leirene i Skedsmo. Foto: Akershusmuseet/Øivind Møller Bakken fantes under andre verdenskrig både på Bergli ovenfor Kjeller, nede på Kjeller og ved Leiravegen og Vestre Sørum gård i Lillestrøm. De tre leirene var forskjellige. Leiren på Bergli besto av soldater som var tatt til fange av den tyske okkupasjonsmakten. Den var lukket og hadde strengt væpnet bevoktning. Den hørte trolig inn under Wehrmacht, kanskje nærmere bestemt under Das Heer. Fangeleirene i Kjeller sentrum og ved Leiraveien besto av sivile personer. Les mer …
 Kø foran inngangen til kinoen omkring 1930. Foto: Akershusbasen. Lillestrøm kommunale kino ble satt i drift 1. september 1915. Kinoloven av 1913 åpnet for at kommunene kunne drive kinovirksomhet, og Lillestrøm kommunestyre vedtok at den skulle være kommunal.
Kinoen holdt til i Folkets hus, og fra 1920 ble det også kinodrift i Den konservative arbeiderforenings lokaler. Med navnet Lillestrøm Kinotheater sto den kommunale kinobygningen ferdig i 1926, og åpnet 12. mars dette året. I 1930 ble det installert lydfilmapparat og lysbilledapparat.
Etter at kinoen ble stengt i 1987, ble det ikke kinodrift i Lillestrøm før høsten 2005 da SF Kino etablerte seg i nye lokaler ved Stortorvet. Den gamle kinobygningen ble renovert i 1991, og det ble foretatt store utvidelser på hver side. I 1994 ble den gjenåpnet som Lillestrøm kultursenter med status som regionalt kulturhus. Les mer …
 Ruinen av Gudleiv Asakar Kirkja sett mot vest med inngangen. (2012) var en middelalderkirke som sto på eiendommen Østre Asak i Leirsund i nåværende Lillestrøm kommune. Fra kirken er det en praktfull utsikt mot store deler av Skedsmo. I dag er det kun en liten ruin igjen av denne helligdommen som eksisterte i omlag 200 år fra det 14. til det 16. århundre. Innvendig mål av ruinen er 10,7 meter lang og 6,5 m bred, og det var således en liten kirke. Den hadde ikke kor, noe som er meget sjeldent. Man kjenner kun til en annen kirke i Norge av dette slag, nemlig Bønsnes kirke på Ringerike. Inngangen var mot vest, og ved østveggen kan man fortsatt se fundamentet til alteret. Det kan ha vært vinduer på sydveggen. Nordveggen har antagelig vært uten vinduer. Kirkelyden skulle være beskyttet mot det kalde og onde fra nord. Les mer …
 Skedsmo og Egeberg Bruk i 1952 Skedsmo & Egeberg Bruk stod ferdig i 1941. Konjunkturene i trelastnæringen bedret seg i de første krigsåra, og derfor bygde eieren Henry Johansen (1883–1946) et nytt sagbruk med dette navnet. Bruket sto ferdig til skuren i 1941 på det gamle området til Egeberg Brug. Johansen hadde tidligere eid Skedsmo Dampsag & Høvleri og Egeberg Brug.
Moderne maskiner med elektrisk drift ble installert. Dessuten ble det slutt på den gamle plankebæringen fordi et elektrisk lokomotiv sørget nå for all transport på sagtomta, og elektriske heisekraner stablet trelasten. Moderniseringen førte til at tallet på arbeidere gikk ned sammenliknet med antall arbeidere på de gamle Skedsmo- og Egeberg-brukene. Derimot var de ansatte sikret et mer stabilt og langvarig arbeid enn tidligere.
I 1942 ble det ved sagbruket oppført en impregneringsfabrikk som fikk navnet Henry Johansen Ltd. A/S Impregneringsverk. Grunnen var et stadig økende behov for impregnerte trematerialer. Bygget ble kostbart, men lønnsomt. Les mer …
 Leirsund mølle og sag. Foto: Hans Martin Faller (ca. 1970) i Skedsmo ble bygget i 1918 av trelasthandler Johan Jahren. Bøndene på Leirsund hadde stort behov for en moderne mølle for å få malt korner sitt. Mel ble brukt både til menneske- og dyrefor på gårdene, og det var langt til Gisledal mølle i Sagdalen. Tidligere var det mølle ved Branderud, drevet med vannkraft fra Stampetjernet, og her malte bønder både fra gårdene Asak og Sørum sitt korn. Denne mølla ble senere nedlagt, og har ikke vært i bruk på 1900–tallet.
Trelasthandler Jahren kombinerte møllebruket med sag slik at motorkraften kunne utnyttes best mulig. Derfor var mølle og sag bygget i en sammenhengende bygning. Mølla var i tre etasjer. Kornsekkene ble heist opp i 3. etasje. Der ble kornet tømt i kverna og kom igjen i 1. etasje som fint mel. Mølla hadde tre sammalingskverner, sikte, spiss- og skallemaskin og tørke. Som nevnt ble alt drevet med en motor og kraften ble ført frem til kverner, heis, tørke og sag ved hjelp av et sinnrikt system av reimer fra den ene etasje til den andre. Det ble årlig malt omlag 1,5 mill. kg korn. Les mer …
 Nitelvens Dampsag mellom 1870 og 1880. Saga het først Ekelund Dampsag, men ble kalt Tandbergsaga. Ekelund Dampsag på Lillestrøm stod ferdig i 1860, og den lå like ved husmannsplassen Ekelund som tilhørte Vestre Sørum gård. Byggearbeidet ble satt i gang like etter at sagbruksprivilegiene var opphevet 1. januar 1860. Sagbruket ble kalt Tandbergsaga etter navnet på eieren, Engebret Tandberg, som kom fra Norderhov på Ringerike. Tandberg kjøpte store skogområder langs Glomma, og han la saga på dette stedet der det var lett å foredle og omsette skogsproduktene. Her var det opplagsplass både for tømmer som ble fløtt på Nitelva og fraktet fra Fetsund Lenser, og det ble lagt sidespor fra bruket til Lillestrøm stasjon for å kunne frakte trelasta fra sagbruket.
Byggearbeidet ble hindret av storflommen i 1860 da det meste av Måsan lå under vann. Engebret Tandberg benyttet flommen til å frakte kjempesteiner til hjørner på sagbruket og fundamenter til arbeiderboligene og andre bygninger. Steinene ble fraktet på flåter og senket der bygningene skulle ligge. Siden byggearbeidet ikke kunne begynne før flommen gikk tilbake, kom ikke driften i gang før senhøstes 1860 eller våren 1861. Les mer …
Lurkahuset er trolig det eldste huset som er bevart i Lillestrøm. Det ble bygd på slutten av 1700-tallet, og var våningshuset på Lurketangen som var en av husmannsplassene på Måsan. Plassen ble ryddet i første halvdel av 1700-tallet og tilhørte Vestre Sørum gård. Den lå omtrent der brua går over Nitelva fra Lillestrøm Syd.
I 1850 flyttet Hans Jensen og kona Anne med åtte sønner inn på Lurketangen, og i 1851 tok familien etternavnet Lurka. Den siste eieren i denne familien var sønnesønnen Hågen Jensen Lurka som var sagarbeider og høvelmester. Folketellingen fra 1900 forteller at i huset bodde nå familien Lurka på fem sammen en annen sagarbeiderfamilie på fire. Huset ble solgt omkring 1906. Bortsett fra en snekker bodde det sagbruksarbeidere med sine familier der til 1992.
I 1860 var det storflom i området. Lurkahuset ble løftet av pilarene det stod på, og fløt noen hundre meter innover på Nesa. Familien flyttet inn i huset der det strandet, og Hans Jensen Lurka fikk tildelt et nytt jordstykke av bonden på Sørum. Les mer …
| 
