 Søndre Skjetten gård fotografert rundt 1900. Foto: Ukjent/MiA Skjetten nordre (g.nr. 74) og søndre (g.nr. 76) er to matrikkelgårder i Skedsmo. Skjetten ligger vest for Lillestrøm, omtrent der Nitelva renner ut i Øyeren. Vest for Skjetten ligger Skjettenkollen.
Herredsstyret i Skedsmo kjøpte Søndre Skjetten for 31 000 kroner i 1911 med det formål å utparsellere arealene til boligformål. Allerede året etter ble det solgt 23 parseller av gården, og utparselleringa fortsatte siden. Låven ble revet, men hovedbygningen ble restaurert i 1916. Les mer …
Strømsveien på Strømmen i Skedsmo kommune ble anlagt i 1910 til 1911 på jomfruelig grunn på Sagelvas østside, på tvers av ravinene ned fra den bestående Gamle Strømsvei. Den nye veien – som etter hvert skulle få navnet Strømsveien – ble omtalt som grenselinje for den nye chausseen fra Lillestrøm til Furuset da tomten for det nye Folkets Hus ble utskilt fra Søndre Stalsberg i 1909. Strømsveien ble ikke ferdig til Furuset før noen år senere, men starten i 1910 er uomtvistelig.
Før denne tid måtte hestetrafikken mellom Strømmen og Lillestrøm gå via Rælingsbrua ved Lille Strøm gård fordi det fantes ingen bru over Nitelva på det stedet hvor Nybrua eller Nitelv bru ble anlagt. Nybrua var en smal fagverksbru. En lang fylling fra Jenseberget ble anlagt med sprengstein fra det samme berget. Fagverksbrua ble erstattet med den nåværende rundt 1970.
En bil i ny og ne
Lenger oppe mot Sagdalen måtte veien legges rett gjennom den relativt nyanlagte hagen til Magnus Ryen – det røde huset som fortsatt ligger tett inntil Strømsveien ved dagens rundkjøring. Mange undrer seg nok over hvordan det var mulig å legge veien slik den ligger. Ryen fikk beskjed om at den nye veien måtte føres gjennom hans hage, noe som medførte at familien måtte krysse veien for å komme til lysthuset med en sirkel av trær plantet rundt 1890. Men trafikken var beskjeden – «bare noen hestekjøretøyer og en bil i ny og ne». I dag står rester etter kransen med høye løvtrær igjen, og disse trærne er sannsynligvis 120 år gamle. Les mer …
 Svein Fjeldvang sikret klubben en bronseplass i NM 1946. ble stiftet 10. juni 1930. Styrets første jobb var å skaffe klubben bane. Sverre Damhaug stilte seg svært velvillig, og klubben opprettet en leiekontrakt for areal til en bane på hans eiendom i Strømsveien 69, omtrent i dagens trasé for Støperiveien. Det ble imidlertid snart for lite med bare én bane, og i 1933 startet arbeidet med å skaffe nytt baneanlegg. Året etter ble det undertegnet en kontrakt med Skedsmo kommune om to baner i Skolegata 17-21. Etter stor dugnadsinnsats fra medlemmene var begge banene ferdig allerede i 1935. Les mer …
 Otto Ottesen. Bildet er sannsynligvis tatt mens han var i Skjåk (1863-1877). Fotograf ukjent. (født på Fet prestegård 22. juli 1830, død 1916) var teolog og lokalpolitiker. Han var blant annet sokneprest i Skjåk, Nittedal og Skedsmo.
Foreldrene var prost Otto Christian Ottesen og hustru Diderikke født Aall. Han ble gift med
Anne Cathrine Magelssen (1832-1924), datter av Vestre Toten-presten Wilhelm Christian Magelssen (1804-1876). Otto og Anne Cathrine Ottesen fikk 11 barn, hvorav 9 vokste opp, en av dem var legen Hjalmar Ottesen (1869-1932). Ottesen tok examen artium i 1849 og teologisk embetseksamen i 1855 med praktikum i 1856. Samme år ble han residerende kapellan hos sin far i Østre Toten. Han ble hjelpeprest i Lom i 1862 og sokneprest i det nyopprettede Skjåk prestegjeld i 1863. Han ble også Skjåks første ordfører da kommunen ble opprettet i 1866, og satt i vervet til 1875. I Skjåk var han samtidig svært aktiv på andre samfunnsområder. Blant annet var han styreleder i Skjåk Almenning, overformynder og forlikskommissær, i tillegg til de vanlige verv for soknepresten som formann i fattigstyre og skolestyre. Det kan fremdeles hete om spesielt aktive og ivrige personer i Skjåk at «døm sløyngje seg som Ottesen på be'dagje». Ottesen var i kallet til 1877. Fra 1875 til 1877 var han prost i Nord-Gudbrandsdalen. Les mer …
 Elever og lærere ved Kirkegatens skole 1904. Foto: Akershusbasen. Kirkegatens skole i Lillestrøm sto ferdig i 1887. Skolen hadde to etasjer med tre klasserom, to lærerleiligheter og den kostet 12 600 kroner.
Fram til skolen sto ferdig, gikk alle barna på Lillestrøm Brugsskole. Eierne av Brandvalsaga og Tandbergsaga bygde og drev bruksskolen som sto ferdig i 1863. Den skulle bare ha elever fra sagbruksarbeidernes familier, men siden Skedsmo kommune ikke ønsket å bygge skole her, gikk alle barna på bruksskolen. Kommunen betalte i stedet en lav årlig avgift til brukseierne. Les mer …
 Ruinen av Gudleiv Asakar Kirkja sett mot vest med inngangen. (2012) var en middelalderkirke som sto på eiendommen Østre Asak i Leirsund i nåværende Lillestrøm kommune. Fra kirken er det en praktfull utsikt mot store deler av Skedsmo. I dag er det kun en liten ruin igjen av denne helligdommen som eksisterte i omlag 200 år fra det 14. til det 16. århundre. Innvendig mål av ruinen er 10,7 meter lang og 6,5 m bred, og det var således en liten kirke. Den hadde ikke kor, noe som er meget sjeldent. Man kjenner kun til en annen kirke i Norge av dette slag, nemlig Bønsnes kirke på Ringerike. Inngangen var mot vest, og ved østveggen kan man fortsatt se fundamentet til alteret. Det kan ha vært vinduer på sydveggen. Nordveggen har antagelig vært uten vinduer. Kirkelyden skulle være beskyttet mot det kalde og onde fra nord. Les mer …
 Lillestrøm Tekniske Aftenskole leide lokaler ved Volla skole fra 1922 til 1962. Foto: Akershusbasen. ble vedtatt opprettet i 1910. Grunnen til at herredsstyret i Lillestrøm gikk inn for å etablere den, var at det fantes et stort behov for fagarbeidere i industrien. Skolen var treårig, den ble satt i gang 2. oktober 1911 og kommuneingeniøren ble forpliktet til å være skolens bestyrer og hovedlærer. Dessuten hadde skolen et forstanderskap på fem medlemmer. I 1954 ble det knyttet et rådgivende yrkesutvalg til skolen med representanter fra ulike yrkesgrupper. I 1962 ble skolen slått sammen med Romerike Yrkesskole. De første åra holdt skolen til i ledige lokaler ved Lillestrøm kommunale pleie- og gamlehjem, men da Volla skole sto ferdig i 1922, flyttet aftenskolen dit.
Elevene måtte ha fylt 14 år for å komme inn, og i tillegg til tekniske fag fikk de undervisning i regning og matematikk, bokføring, norsk og tysk. Skolen begynte med 38 elever, men bare 14 tok eksamen etter tre år. At ingen flere fullførte, kom av at det ble for krevende for mange å gå der hver kveld etter arbeidstid. Les mer …
 Stasjonsområde ved Leirsund. Foto: Ukjent, omlag 1910. Leirsund Vannforsyning i Lillestrøm kommune ble opprettet som et aksjeselskap 17. juni 1922. Det tegnet seg i første omgang 27 andelshavere. Det første styret besto av trelasthandler Johan Jahren, gårdbrukerne Lars Lauritsen Hauglid, Peder Bråten, Nils Leirud og Hans Holstad. Vannledningen ble lagt fra Stordalsbekken på Asak og ned til Leirsund. Leirsund Vannforsyning ble nedlagt på 1950-tallet.
Les mer …
 Grammofonplater produsert i Sagdalen Den første norske grammofonplatefabrikken kom i drift i Gisledal i Strømmen i 1935. Før den tid måtte plater med norske innspillinger lenge produseres i utlandet. Produksjonen foregikk i første etasje i Nedre mølle, som fram til 1972 lå omtrent der Strømmensaga ble reist i 2009. Det var ingeniør Knut H. Ryen som sto for den daglige ledelsen i nært samarbeid med plateselskapet EMI – Electric & Musical Industries.[1]
Bedriften holdt til i Gisledal med uavbrutt produksjon gjennom 20 år. Med 12 ansatte og 4 presser lå produksjonen normalt på 3000 av de gamle 78-platene i uken, eller noe over 100.000 plater årlig. Det ble brukt råstoff fra England, men under andre verdenskrig ble det sviktende leveranser. Det ble da nødvendig at en leverte inn gamle plater for å få kjøpt nye. I 1955 gjorde vinylplater i 45- og 33-formatene sitt inntog, og i denne overgangsfasen ble virksomheten flyttet til Kjelsås i Oslo.
Selve virksomheten hadde bare det nøytrale navnet Grammofonplatefabrikken, men det er åpenbart at den ble drevet i nær tilknytning til de øvrige virksomheter under Ryen Fabrikker. Platemerkene var velkjente – både His Masters Voice, Odeon og Columbia ble presset her. Les mer …
 Brandvalsaga og bestyrerboligen i 1879. Foto: Akershusbasen. Brandvalsaga stod ferdig senhøstes 1859, den ble prøvekjørt i romjula og satt i drift 1. januar 1860, dvs. samtidig med at sagbruksprivilegiene ble opphevet. Dette var det første dampdrevne sagbruket som ble bygd på Måsan der Lillestrøm vokste fram. Samtidig ble forbudet om bruk av dampdrevne sager opphevet.
Med oppheving av sagbruksprivilegiene oppsto en ny type gründere. De fleste var verken kapitalsterke eller hadde røtter i de gamle trelasthusene. Noen få skogeiere og storbønder fra Brandval i Solør stiftet et aksjeselskap, og begynte i 1858 å bygge et dampsagbruk på elvebredden i utløpet av Nitelva. Ideen til å bygge nettopp her kom fra Knut Haarseth, en fattig lærer, kirkesanger og organist i Brandval. Da Stortinget hadde vedtatt at Kongsvingerbanen skulle bygges, så han muligheten til å kombinere de store skogressursene i Solør, dampsagbruk og jernbane. Elvebredden på østsida av Nitelva var ideell for sagbruksvirksomhet. Her var det gode muligheter til å få fram tømmer som blant annet ble fløtt på Glomma fra Solør og slept fra Fetsund lenser. Den lett skrånende elvebredden gjorde det enkelt å få tømmeret opp fra elva og inn på sagbruket. Den flate sletta på Måsan passet godt til lagringsplass av trelast, og herfra var trelasttransporten med jernbanen kort og relativt billig til utskipningshavna Kristiania.
Sagbruket som lå like ved jernbanelinja, fikk eget sidespor. Gode tider i trelasthandelen gav solingene tro på å gjøre gode penger på et moderne dampdrevet sagbruk med hele tre saggrinder. Les mer …
 Martinius Foseid (1852-1922) var en av de største landhandlerne i Lillestrøm. Han satt i kommunestyret i flere perioder der han representerte Venstre. Foto: Akershusbasen. (1852-1922) var fra Brandval i Solør. Han kom til Lillestrøm i 1883, og etablerte samme år en landhandel som etter kort tid ble en av stedets største forretninger. Vareutvalget ble etter hvert utvidet, og landhandelen fikk navnet Martinius Foseid. Kolonial, manufaktur, kraftfor og gjødning. Handelshuset ble kalt Foseidgården, og bygningens hjørne mellom Storgata og Voldgata ble kalt Foseidhjørnet.
I 1890 giftet han seg med Karen Marie Olsdatter Sørum (f. 1868). Hennes far, Ole Sørum, som eide og drev gården Vestre Sørum, eide også store grunneiendommer i Lillestrøm. Martinius Foseid fikk leid og kjøpt flere tomter av svigerfaren der han satte opp bygninger til ulike formål.
Foseid var ordfører i Lillestrøm bygningskommune i ni år. Dessuten var han medlem i Skedsmo herredsstyre og formann i skolestyret. Som forretningsmann hadde han flere tillitsverv. Blant annet var han formann i Lillestrøm handelsstands forening og medlem av direksjonen i Kjøpmannsbanken i Kristiania.
Foseidhjørnet var i flere tiår et møtested der menn møttes på ettermiddagstid, særlig i helgene, og uformelt diskuterte tidsaktuelle spørsmål. Noen ganger ble tvister oppgjort, og det hendte at slagsmål forekom etter heftige diskusjoner. Les mer … | 
