 Stasjonsbygningen sett fra plattformsiden. Foto: Karl Ragnar Gjertsen (2018) Brevik stasjon har i dag adresse Strømtangvegen 11 i Brevik og åpnet 15. oktober 1895 som endestasjon på Brevikbanen. Bygningen er i en nyromansk stil og er med uthus er tegnet av arkitekt Paul Due.
Både stasjonsbyygningen og uthuset er bygget i upusset tegl, i en nyromansk stil med hjørnesteinmarkeringer og med rik stukkdekor. Due tegnet også et godshus i tre som er en del av stasjonsanlegget.
Vindusrekken i andre etasje og portalen i første er preget av rundbuestil. Fasaden mot gaten har en midtrisalitt som markerer hovedinngangen i en buet portal og gir bygningen funksjonen som en byport.
I andre etasje var det tjenesteleilighet for stasjonsmesteren. Bygningen rommet også et telegrafirom og et administrasjonsrom.
På 1950-tallet var det en omfattende innvendig ombygging. Inngangen til billettsalget og venterommet hadde tidligere hatt inngang fra plattformene, men fikk inngang fra gatesiden i stedet. Samtidig ble det innredet med mer kontorplass og et nytt billettsalg. Mot plattformene ble det bygget et vindfang. Les mer …
Brevikbanen ble til slutt vedtatt bygget 4. juli 1891, etter å ha vært foreslått og nedstemt flere ganger siden 1875. Banen åpnet i 1895 som en 9,4 km lang sidebane til Vestfoldbanen fra Eidanger stasjon til Brevik stasjon.
Banen er fortsatt i bruk til godstrafikk og ble forsterket i 1975 for å kunne ta imot kalksteinstransport fra Norcem og fikk i 2018 nytt signal- og sikringsanlegg. Brevikbanen var viktig både for postforsendelsen og som kommunikasjonsknutepunkt med kystdampbåtene på Brevikruta til Kristiansand som åpnet samtidig med jernbanelinjen og ble en av de viktigste på Sørlandskysten, den øvrige rutebåttrafikken til Sørlandet og Vestlandet, samt fergeleiet Brevik– Stathelle. Les mer …
Biskopsvarden er en varde som står på høydedraget rett vest for Store Skiftessjøen i Eidfjord kommune. Varden har et kraftig, rektangulært fundament med delvis oppbygd varde, delvis omrotet og sammenrast. Bolter i et par av steinene etter sekundær bruk som mastefeste. Bilde fra 1985 viser en helt sammenrast varde. Steinene i fundamentet er sterkt overgrodd. Biskopsvarden er en av flere varder på den eldgamle ferdselsveien mellom Eidfjord og Hol. Alderen på vardene er uavklart, men trolig kan de være oppsatt på slutten av høymiddelalderen. Les mer …
 Rjukan folkeboksamling i Folkets Hus' lokaler rundt 1916 Foto: Ukjend fotograf/Rjukan bibliotek åpnet dørene for publikum 7. november 1914 i leide lokaler i Folkets Hus. Biblioteket ble etter kort tid et viktig kulturelt samlingssted for alle grupper på Rjukan. I løpet av 10 år var det et av landets mest besøkte bibliotek i forhold til folketallet. Fra etableringa i 1914 var Rjukan folkeboksamling benevnelsen. I 1922, tre år etter at Dal sogn overtok driften, ble det bestemt å benytte Rjukan off. bibliotek. I 1955 kom ønsket om å sløyfe off., og fra 1. januar 1956 har det offisielle navnet vært Rjukan bibliotek. På Rjukan bibliotek finnes en interessant samling med monografier, tidsskriftrekker, småskrifter, osv. som tar for seg ulike sider ved arbeiderbevegelsen. Det Røde Bibliotek inneholder ca 10 000 publikasjoner. Hoveddelen er fra mellomkrigstida med et stort innslag av tysk-, engelsk- og franskpråklig litteratur. Det mest verdifulle i samlinga er tidskriftrekka Sozialistische Auslandspolitik, som ble utgitt av tyskeren Rudolf Breitscheid fra 1915-1918. Les mer …
 Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870). (født 6. april 1818 i Vinje, død 30. juli 1870 i Gran) var forfattar, diktar og bladmann. For mange er han mest kjent for det han skreiv om norsk natur, særleg om fjellheimen. Dikt som «Blaamann» og «Ved Rundarne» («No ser eg atter slike fjell og dalar») er kjent av eit stort publikum også i dag. Han var også ein samfunnsrefsar og målmann med sterke meiningar, og ein pioner i journalistfaget. Aasmund Olavsson måtte tidleg byrja å arbeide på garden. Gjetarlivet skulle gje mykje stoff til seinare skriving, og han meinte at røynsle frå arbeid- og friluftsliv var vel så viktige som skulegang. Etter konfirmasjonen i 1834 meinte både presten og faren at han burde verta lærar, og han vart send til Kviteseid Seminar. Etter to vintrar der tok han eksamen i 1836, og fekk beste karakter. Han var omgangsskulelærar i to grender i Vinje i åra 1836–1841. Så drog han av stad for å få meir utdanning på Asker Seminar, der han tok eksamen sommaren 1843. Les mer …
 Alfhild Hovdan fotografert i siste halvdel av 1940-tallet. Foto: Ukjent/Oslo Museum. (født i Kristiania 13. september 1904, død 20. februar 1982) var journalist og reiselivskvinne. Gjennom over 40 år var hun en fargerik og markert turistsjef i Oslo, hvor hun blant annet tok initiativet til sending av årlige juletre fra Oslo til London. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne, og satt på Grini før hun kom seg over til Stockholm, hvor hun ble tilknyttet den norske legasjonen. Les mer …
 Sterke-Nils - Tre-relieff funnet på gård i Telemark. , eller Sterke-Nils som han er best kjent som, ble født omkring 1720 på Rullerud i Brunkeberg i Kviteseid i Telemark.
Han levde deler av livet sitt i Seljord (Seljordshei) og i Kviteseid og døde i november 1800. Sterke-Nils var kjent som kjempekaren fra Seljord som var flaska opp på merremelk og var «grueleg sterk». Sterke-Nils skal ha løftet den 570 kilo tunge steinen som ligger ved Seljord kirke, og også en stor stein som står på Kviteseid bygdetun, «Klypelyftsteinen», som han løftet i «klypa», det vil si neven.
Seljord-presten og folkelivsskildreren Hans Jacob Wille skrev:
| Sterke Nils fraa Seljord, som i ei vende bar 3 tunnor salt 500 stig utan aa kvila. Men troppi under 'n blei knust.
|
|
| Jørund Telnes (1845-1892) fra Seljord, som skrev både folkelivsskildringer og dikt, laget en hel vise-syklus om kjempekaren Sterke-Nils. Dette er bygdeviser som skildrer livet til Sterke-Nils fra fødsel til død. De er skrevet slik at tekstene passer til kjente folketoner. Visene er mye brukt i Vest-Telemark og har medvirket til at Sterke-Nils fremdeles blir husket. Les mer … | 
