 Gunnar Rostad i 1915. Foto: Marguirite Rostad (født 27. oktober 1874 i Øvrebø, død 19. mars 1947 i Oslo) var ein felemakar frå Øvrebø i Vennesla, som gjennom mange år hadde verkstad i Oslo. Han var son av Anders Gundersen Horne og Tomine Elisabeth Andreasdotter. Den 6. desember 1874 blei han døypt i Øvrebø kyrkje. Navneforma som er skriven ned i kyrkjeboka er Gunder Marthinius, men han nytta seinare forma Gunnar.
Han lærte kunsten å bygge feler av mellom anna faren og bestefaren, og han gjekk i lære hos flere dyktige spelemenn og felemakarar, mellom anna og Leif Sandsdalen [1]. Røstad blir av mange rekna som den beste felemakaren på 1900-talet.
Røstad dro heimanfra som sekstenåring, og tok arbeid i Kristiansand - på mekanisk verkstad, på hotell og på asyl. Han gjekk underoffiserskulen i Kristiansand frå 1895, og blei politikonstabel. Felearbeid måtte gjerast på fritida [2]. Til slutt hamna han i Kristiania. I folketellinga 1900 finst han på adressa Wilses gate 8 med yrket politikonstabel. Han var då ugift. I Kristiania tok han arbeid mellom anna som vaktmeister på Norsk Folkemuseum og i Hagens sportsforretning i Kirkegata - der han blei sett til å lage utstyr til Roald Amundsen og til kongefamilien [3].
Verkstaden i Oslo
I 1907 opna han verkstad i Lille Grændsegate 4 i Kristiania. Verkstaden blei flytt fleire gonger, mellom anna til Eilert Sundts gate 27, Stortingsgata, Vålerenga, Rosenkrantz' gate, Nordahl Bruns gate 22 og sist til Brugata 6.
I folketellinga 1910 finn vi han i Korsgata 26 saman med kona Hilda Marie Røstad (1877-1950), født i Stokke, og fire born, alle født i Kristiania. Under yrke står det «Violinmaker arbeide for egen regning, arbeider alene».
Sjølv om han likte best å arbeide aleine, var fleire andre felemakarar i lære hos han i kortare periodar, som K.Ø. Rudi, Torleiv Frøysaa, Ole G. Skogly, Erik Kleven og Kjell Flatin. Mange kjente spelemenn har hatt feler laga av Røstad. Ein kan nemne Henrik Gjellesvik, Alfred Maurstad, Lorentz Hop, Arne Bjørndal, Klaus Sande, Jon Rosenlid, Haldor Meland, Truls Ørpen, Sjur Helgeland, Eilev Smedal, Gunleik Smedal og Torkjell Haugerud. Les mer …
 Josefine Hagen og pølsebua som sto i portrommet i Brugata 14Foto: Oslo byarkiv Brugata er ei gate i bydelene Oslo sentrum og Grünerløkka. I dag (2023) strekker den seg fra Storgata i vest til Vaterlands bru i øst. Før 1827 ble de nåværende gatene Storgata og Brugata regnet som én gate, kalt Vaterlands Storgade. Den gikk fra Vor Frelsers Kirke til Lilletorget. Brugata har navn etter Vaterlands bru, og var inntil Nybrua ble bygd i 1827 byens eneste innfartsåre over land sydfra. Da Nybrua kom, ble Storgata forlenga dit, og både Storgata og Brugata fikk sine nåværende navn, Hjørnet mellom Brugata og Storgata hvor Gunerius ligger, gikk tidligere under navnet Brugatehjørnet.Brugata ble regulert til gågate/sykkelfelt i reguleringsplan S-2586 den 18.2. 1982. Den nederste delen av Brugata (mot krysset Stenersgata / Christian Krohgs gate) ble regulert til fortau i reguleringsplan S-2980 15.6.1988Brugata har vært bosted og markedsplass for mange ulike grupper innvandrere. Det har fortsatt helt opp til i dag. Blant annet lå lenge en av Oslos travleste tyrkiske grønnsaksbutikker, Interfood, i nummer 5 - og Brugata Halal ligger i nummer 3c.
Den største gruppa med innflyttere til Oslo i tiårene rundt år 1900 var svenske arbeidsinnvandrere. På grunn av byggeboomen på 1890-tallet hadde Kristiania behov for håndverkere, og i Brugata finner vi både murere og malere fra Sverige. Les mer …
 I forbindelse med rivinga i 1933 tok Norsk Folkemuseum bilder av både Brugata 15 og 13. På bildet kan vi se to hus i to og en halv etasje, hvor i alle fall toppetasjen er i bindingsverk.  Brugata 13 med skobutikk i første etasje og kafé i andre etasje. Foto: Narve Skarpmoen  Detaljer fra gårdsinteriøret i Brugata 13, datert til 1931. Adressen Brugata 13 i Oslo eksisterer ikke lenger. Nr 13 var en selvstendig adresse fram til dagens funkisgård med adresse Brugata 15 ble bygd i 1933. Funkisgården er så stor at den dekker tomta til nr 13 i tillegg til nr. 15.
På 1700- og 1800-tallet var dette Storgata 50.
Beskrivelse av tomten rundt midten av 1700-tallet
I branntaksten fra 1766 står det at eieren av denne tomten var Hans Simensen Bonhkov.[4] Det er dessverre lite informasjon å hente fra denne branntaksten, men det presiseres at tomtens verdi var 1090 riksdaler og at det fantes tre bygninger her; en hovedbygning, en sidebygning og en bakbygning, alle laget av lafteverk.
Beskrivelse av tomten rundt 1800
 Slik så Brugata 13 ut i 1920. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet bodde garvermester Holm Holmsen her.  Brugata 13 avbildet i 1933. I branntaksten fra 1797 kan man lese at tomten ble taksert til 900 riksdaler. Hovedbygningen var to etasjer høy, og bygget av lafteverk med steintak. Bygningen hadde en bjelkekjeller og et loft hvor korn ble oppbevart. Det var tre rom i huset, samt et kjøkken. Det fantes også en bakbygning i gården, bygd av lafteverk og med steintak. Denne bygningen var to etasjer høy, og hadde fire oppbevaringsboder.[5] I branntaksten fra 1802 beskrives bygningene på samme måte, men det opplyses i tillegg om at bakbygningen har fått to skur for oppbevaring av ved samt et fjøs. Tomten fikk også en betraktelig høyere verdi i 1802, 1800 riksdaler.[6]
Beboere i 1801
I folketellingen fra 1801 presiseres det at det er ett hushold på tomten.[7] Her bodde den 42 år gamle garvermesteren Holm Holmsen sammen med sin familie. Familien bestod av hans 51 år gamle kone Elisabeth Holmsen, deres elleve år gamle datter Johanne Holmsen samt deres onkel- og tantebarn, fem år gamle Sophie Hønse og 26 år gamle Anne Blom. I tillegg til dette hadde familien en tjenestepike (38 år gamle Maren Knudsdatter), en garverdreng (19 år gamle Ole Johnsen) og to garversvender (24 år gamle Peder holm og 32 år gamle Ole Løvstad).
1875
I følge folketellingen for 1875 holdt kjøpmann Carl Martin Møller og garver C. Holter, begge fra Drammen til i gården. Les mer …
 Vilnius rundt Annas fødsel. Foto: Abdon Korzon/Trakai historiske museum (1860) (1860-1939) ble født som Anna Prusan i Vilnius i 1860. Hun var blant utallige russiske jøder som dro vestover rundt århundreskiftet. Annas historie er helt og fullt hennes egen, men samtidig ganske typisk for jødene som kom østfra til de skandinaviske landene i tida før og rundt 1900.Anna fikk et forholdsvis langt liv. Hun var nesten åtti år da hun døde i 1939. Om hun fremdeles var frisk på denne tida, rakk hun sannsynligvis å bekymre seg for jødenes vanskelige situasjon i Europa. Mange i det jødiske miljøet i Norge hadde flyktet fra pogromer og andre vanskeligheter i Russland, og hadde håpet at Vest-Europa skulle bli en trygg havn. På 30-tallet var det mange som forstod at det kanskje ikke kom til å fortsette å være slik. Anna slapp i alle fall å oppleve andre verdenskrig, med de lidelser krigen og Holocaust førte til for etterkommerne hennes. Les mer …
 Brugata 1 sett fra Brugata. Brugata 1 i Oslo er en bevaringsverdig femetasjes hjørnegård bygd i 1893–1895. Det opprinnelige formålet med bygningen var å drive bakeri. Et synlig spor etter dette er en uforholdsmessig stor rundpipe i bakgården. Dette bakeriet måtte gi opp driften etter nokså kort tid. Seinere har det både vært utleieleiligheter og en mengde små og større bedrifter her. Folkekinematografen ble åpnet i 1905 av Carl Otto Severin Gladtvet, i andre etasje. Her jobba også sønnen Ottar Gladtvet som maskinist og altmuligmann - han ble seinere kjent som filmregissør. På 30-tallet rommet husets andre etasje Gunerius kafé, som var et samlingssted for NKU-ere. [8]
Karen Gledje åpna i 1907 Storgadens Modeforretning i bygningen.Folketellingen for 1943 viser at det på det tidspunktet under krigen var ti leiligheter i denne gården, med til sammen 35 beboere. En ettroms på 16 kvadratmeter kostet på den tida 24,30 i måneden, mens husleia for en 6-roms var 168,66 kroner i måneden. I tillegg til leilighetene fantes det her hele åtte butikker, fire kontorer, en kafé, to lagerlokaler og ett verksted. Les mer … | 
.png)
