 Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster. Foto: Marthinius Skøien Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».
Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis. Les mer …
 Nær dette stedet ved Kambo i Mosseskogen skjedde ranet – og her møtte raneren sitt endelikt et par år senere. Foto: Chris Nyborg (2008) var en forbrytelse som fant sted ved Kambo natt til 1. desember 1815. Ranet gav et stort utbytte, og førte til en langvarig jakt på gjerningsmannen som til slutt ble tatt og dømt til døden. Hendelsen er omtalt i lokalhistoriske skrifter både i Vestby og Moss kommuner, idet postsleden la ut fra en gård i Vestby prestegjeld mens forbrytelsen fant sted i Moss prestegjeld. Les mer …
 Povel Juel på skafottet i 1723, der han fikk flere av sin lemmer hugget av. Bildet var illustrasjon til en smedevise om Juel. (født ca. 1673 i Trondheim, død på skafottet 8. mars 1723 i København) var gårdsbestyrer og prokurator i Harstad, byfogd i Bergen, amtmann i Lister og Mandals amt, prosjektmaker og forfatter. Juel vokste opp i Trondheim, der faren var handelsmann. Han begynte som forpakter av farens gård Nedre Harstad ( Seljestad). Mannen er herostratisk berømt i nordisk historie, men hans tilknytning til Harstad er ikke så kjent fordi man den gangen han levde bare benevnte stedet med det upresise betegnelsen Nordland. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer … | .JPG)
