 Alette Engelhart. Foto: Leif Ørnelund (1958) Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.
Slekt og familie
Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).
I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.
Liv og virke
Hun tok examen artium på Frogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.
Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.
I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.
Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.
Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.
Litteratur og kilder
 Asgaut Steinnes, foto fra ca. 1935. Foto: Ukjent/Digitalt Museum/Oslo Museum (født 11. oktober 1892 på Klepp i Rogaland, død 7. juli 1973) var arkivmann og historiker. Han var riksarkivar mellom 1933 og 1960. Asgaut Steinnes var sønn av bonde, lærer og kirkesanger Eirik Asgautsson Steinnes (1863–1910) og Sofie Marie Seland (1865–1939), og ble gift i 1917 i Asker med Gudrun Mauland (1894–1977). Han var far til blant andre motstandskvinna Sigrid Steinnes Løkse (1918–2008) og statsviteren Eirik Steinnes (1921-2000).Som Steinnes' hovedverk som historiker regnes Gamal skatteskipnad i Noreg i to bind (1930–33). Et annet sentralt arbeid er Mål, vekt og verderekning i Noreg i millomalderen og ei tid etter, fra 1936. Hans siste utgivelse var Styrings- og rettsskipnad i Sørvest-Noreg i mellomalderen (utgitt i 1974, etter hans død). Les mer …
Johan Fredrik Voss (fødd i Haus ved Bergen 29. juli 1883, død 18. august 1966) var skulemann og nynorskforkjempar. Han var ein sentral person for målrørsla i akademiske krinsar, mellom anna som leiar i Studentmållaget og hovudmann bak Pønskarlaget ved Universitetet i Kristiania. Yrkesgjerninga og samfunnsinnsatsen hans kom særskilt landsgymnasa til gode. Landsgymnas var ei viktig fanesak for målfolket. Voss starta på privat basis det fyrste av desse i Volda. Han var sidan lektor ved Voss offentlege landsgymnas og rektor ved Eidsvoll offentlege landsgymnas. Som rektor på Eidsvoll 1922-1945 var han ein dugande skuleleiar, men også omstridd. Det siste hang både saman med hans kompromisslause standpunkt i målsaka og med hans politiske haldningar. Under krigen gjekk han inn i NS og hadde fleire viktige verv særleg lokalt, men også i fylket og til dels i kulturpolitikken på nasjonal basis. Han vart avsett som rektor i 1945 og dømt for landssvik. Les mer …
Hemli er ein matrikkelgard (gnr. 168) på austsida i Eidsvoll i den bygda som i mellomalderen gjekk under namnet Durål. Hemli ligg på om lag 200 meter over havet, og delet går i vest mot Milli og i nord mot Oppgarden (Okkarn) Hol. I sør går delet mot Tynsåk, Sunnold (Sandholt) og Røkholt. I aust har garden skog mot ålmenninga. I dag er det tre Hemli-gardar.
Garden er nemnt fyrste gong i biskop Eysteins jordebok i 1394 i skriftforma "Hæmlini". To forngilde øyresbol låg då til Tynsåk kyrkje, og det må berre ha vori ein liten del ut av skylda. Holmsen meiner at Hemli i høgmellomalderen kan ha vori på mellom 20 og 30 øyresbol. Frå 1600-talet og framover var skylda på 1 skippund og 5 lispund.  Kart over Hemli som syner dei mange teignamna her.
Hemli er eit vin-namn, der siste leddet tyder grasmark eller eng, og namnet kan vera frå dei fyrste århundra etter kristi fødsel. Namnet kan frå fyrst av ha vori namn på ei eng slik det òg kan vera med grannegarden Milli. Fyrste leddet er truleg skyldt ordet humul (m.) i tydinga stein. Det høver godt med læget åt garden som delvis ligg på berg. Hemli ser ut til å ha vori einbølt fram til garden vart delt i to lutar kring 1640. Den eine luten vart delt i to bruk i 1757. Desse to bruka kalla einannan truleg Arstun – eigentleg "are stua", og seinare vart den eine delen kalla Karlstun (bruksnummer 7) etter ein brukar ved namn Karl Larsson i tida 1789–1816. Les mer …
 Eidsvoll kirke. Foto: Commonsbrukeren Mahlum Eidsvoll kirke er en korskirke i Eidsvoll kommune på Øvre Romerike. Den ble reist omkring 1190, og er muligens landets eldste korskirke i stein. Det ble utført omfattende restaureringer i 1885 og 1965. Den har også vært skadet av brann og gjenoppbygget flere ganger.
Kirkestedet er muligens eldre enn kirken, for Olav Haraldsson skal ha gått til messe i «Eids kyrkju» i 1017. Funn av graver under kirken under arkeologiske utgravninger i 1964 og 1965, noen av dem under lag fra byggeprosessen, antyder at en eldre kirke kan ha stått på samme sted, kanskje der den vestre delen av skipet er nå, eller et sted på dagens kirkegård. Det ble også funnet 117 mynter under og ved kirken, de fleste av dem skandinaviske mynter fra middelalderen.
Les mer …
| 
