Christiania Tivoli var et forlystelsesområde i Pipervika i Oslo som ble offisielt åpnet 4. november 1877, på grunnlag av et offentlig forlystelsesområde som hadde blitt utviklet særlig fra 1820-årene. Tivoli hadde gjennom sine virkeår et svært bredt tilbud, fra seriøse kunstnerske teater- og konsertoppsetninger, til mer lødig underholdning og folkeopplysning.
Stedet skapte en trygg arena for et uteliv og sosial omgang på tvers ulike sosiale klasser og ble viktig ved å skape en kultur og aksept for det å dra ut og åpnet det offentlige byrommet for flere i en raskt voksende by. Både befolkningsveksten og den generelle økonomiske veksten i siste halvdel av 1800-tallet skapte også et nytt publikumsgrunnlag.
Christiania Tivoli var et populært sted hvor ulike kunstnere hadde sin debut. Det oppnådde internasjonalt nivå og hadde et entusiastisk publikum, noe som førte til at etablissementet ble en magnet for omreisende artister fra hele Europa. Christiania Tivoli ble en forløper for massekulturen og masseunderholdningen før grammofonen og radioens tid. Les mer …
 Pipervika med Akershus i bakgrunnen. Hvis du stod omtrent ved våre dagers Oslo rådhus en varm sommerdag på 1700-tallet, og trakk pusten dypt inn, ville du med en gang kjent lukten av avfall. Stranden nedenfor Pipervika, som området het, var på den tiden en av Christianias søppelplasser. Avfallet var fra byens mange toaletter, fra håndverkernes verksteder og industrien i byen, døde rotter og andre dyr – og annet som folk kastet.
Møkkhaugene ble lagt på tomter tildelt av byens magistrat. Haugene var, forståelig nok, ikke populære blant Pipervikens beboere. Disse klaget gjentatte ganger på 1780-tallet. I en skrivelse fra 1788 går det også frem at magistraten hadde forståelse for problemet:
| Det er unektelig en stor Uleilighed at være omringet med Gjødselhobe, saaledes som Possentsmager Møller haver andraget at de henlægges omkring hans Hus i Ruseløkken, og den er saa meget ubeleiligere som Gjødselen er ikke efter Kreaturer alene, men efter den almindelige Indredning i Indvaanernes Huse tillige blandet med Menneskeskarn, hvis Forraadnelse i de varme Sommerdage medfører en hæslig, ildestinkende, ja i stille Veir endog farlig Uddunstning og Luft.[1]
|
|
| Les mer …
 Utsikt mot Frognerkilen fra Frogner gård. Grafisk trykk av Georg Haas Foto: Oslo museum Hvis du stod her, innerst i Frognerkilen, en sommer på 1790-tallet ville du kjent lukten av våt jord. Her residerte enken Karen Maschmann (1738-1797) i sommerhalvåret, og for å anlegge hage måtte området dreneres.
Hagearbeidet var ganske nytt helt innerst i Frognerkilen. Gjennom det meste av 1700-tallet hadde vann, myr eller våt eng preget området. Innerst i Frognerkilen var da en del av Christianias bymark. Bymarken hadde Christianias befolkning mulighet til å bruke fritt som gressgang for kyr, småfe og hester som om vinteren holdt til i bygårdenes fjøs og staller. Langt fra byens søppel og industri må bymarken rett og slett ha luktet landlig for Christianias beboere.
Les mer …
 Grøslistua på Norsk Folkemuseum. på Norsk Folkemuseum er ei stue frå søre Grøsli i Flesberg. Ho er ei treroms peisestue, med forstue, stue og kove. Ho var ei av dei fyrste peisestuene i Numedal. Stua vart antakelig bygd av Hallvard eller Halvord Grøsli, som eigde garden frå 1604 til 1653. Hallvard var ein rik bonde: Under Kalmarkrigen var han ein av tre menn i Flesberg som ikkje berre betalte vanlege skattar, men også utstyrte ein soldat Les mer …
Bymuseet er et kulturhistorisk museum i Oslo. Hovedlokalene ligger på Frogner hovedgård i Frognerparken. og i tillegg er det utstillinger i arbeiderboliger på Sagene og Tøyen.
Museet ble grunnlagt gjennom foreningen Det Gamle Christiania den 22. desember 1905. Den første lederen var Fritz Holland, som fikk avløsning i 1912. Han ledet museet gjennom åpningen av den første utstillingen i hovedbygningen på Frogner i 1909. Siden har utstillingen blitt fornyet en rekke ganger, og i 1980-årene ble det innredet en fast byhistorisk utstilling i østfløyen. Et nytt administrasjonsbygg sto klart i 2000, og vestfløyen ble tatt i bruk til vekslende utstillinger i 2003. Ny byhistorisk utstilling ble åpnet i 2015. Les mer …
 Monolittrennet ble arrangert i Frognerparken mellom 1954 og 1988. Her et foto fra siste halvdel av 1960-tallet. Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum var et internasjonalt skirenn som fra 1954 til 1988 ble arrangert årlig i og omkring skulpturparken i Frognerparken i Oslo, vanligvis tidlig i januar. Rennet hadde navn etter Vigelands 17 meter høye steinsøyle, som står sentalt plassert i Frognerparken (ferdigstilt i 1943). Monolittrennet ble arrangert av ski- og fotballklubben Lyn. Løpet var 12–20 kilometer langt, med flere runder i en rundløype, med parvis start med 30 sekunders mellomrom. Det første Monolittrennet, 10. januar 1954, ble vunnet av finlandssvensken Leo Backman, foran Gunder Gundersen og Erling Beck. Første kvinnelige vinner, på distansen 10 kilometer i 1954, var Kjellfrid Gutubakken, senere Brusveen (senere samme år ble hun forøvrig den første kvinnelige Norgesmester på samme distanse). Les mer … | 
