 En av de syv fangstgropene langs stien. Opprinnelig ville disse ha vært både dypere og brattere enn hva de fremstår som i dag. Foto: Rudi A. Mikalsen/Samediggi. Jakt på villrein er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. I fjellene rundt Reisadalen er det mange spor etter jakt og fangst på villrein. Ved foten av Boazoroavvi går stien rett i kanten av en grop for fangst av villrein. Denne gropa er en av syv fangstgroper på lokaliteten.
Fangstanleggenes formål er ganske enkelt å få et dyr til å falle ned i gropa, og ikke komme seg opp igjen. Derfor er gropene lagt i trekkrutene for reinen, og sperrer disse slik at dyrene ikke kommer forbi uten at noen går i fangstgropene. Gropene har vært både dypere og brattere enn slik de fremstår i dag. Fangstgropene på denne lokaliteten representerer trolig en liten gruppes behov for å skaffe mat til sitt eget livsopphold. Vi kjenner også til anlegg med flere hundre groper og lange sperregjerder, for eksempel i Varanger.
Les mer …
Skogbruk i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter Reisadalen i Nordreisa kommune ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.  Forstvesenets øksemerke på ei furu Foto: Lise Brekmoe/NTRM
I 1666 overdro kong Fredrik III av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til våpenleverandør Irgens som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke. Les mer …
 Peter Christian Aronsen-Lunde. (født 14. juni 1852 på Grimjord i Gratangen, død 1. desember 1941) var lærer, poståpner og dampskipsekspeditør på Lundenes i Trondenes frem til sin 70-årsdag 1922 da han ble kårmann på egen gård. Han var gift med Maren Margrete Lunde, født 30. juli 1861 i Trondenes, død 1920. De hadde ikke egne barn. Som kårfolk ble Maren og Peter steforeldre til den ene av Anton Hansens barn - den kjente kunstneren Jardar Lunde - og var det til Maren døde i 1920. Aronsen Lunde hadde kausjonert for en forretningsdrivende som gikk konkurs. Han måtte da forlate hus og heim og bosatte seg på Sjøvegan i Salangen, der en poståpnervenn skaffa han hus. Da han døde i 1941, førte Jardar Lunde sin fosterfars jordiske levninger tilbake til Lundenes, og reiste en bauta over sine fosterforeldre på gravstedet.
Aronsen Lunde var en meget driftig person på flere områder og er utvilsomt den mannen som har hatt størst betydning for det samfunnet man fikk på Indre Grytøy. Han startet mange lokale lag og foreninger. Les mer …
Historien til telegrafverket i Harstad begynner 14 år etter at Det Norske Telegrafvæsen i 1855 startet å bygge ut et riksdekkende telegraflinjenett. Da ble Sandtorg koplet til som den første stasjonen i Trondenes kommune. Og 16. september 1873 ble det sendt ut et sirkulære til Harstads befolkning med følgende tekst: «I morgen aabnes en telegrafstation av 3die klasse i Harstad». Harstad betydde Harstadhamn, som på denne tiden var kommunens tingsted. Dermed kunne folk gå innom stasjonen i Jacob Dinesens hus og sende sine telegrammer ved at man dikterte teksten eller skrev den på et eget formular. Man betalte en avgift som varierte med antall ord og avstand til mottakeren. Beskjeden ble så sendt til mottakerstasjonen, der telegrammet ble skrevet ut og levert til adressaten via post, telefon eller bud.
Dinesens svigersønn, Christian Fredrik Bergfeldt Jæger (1844-1910) ble den første telegrafbestyreren. At behovet for denne moderne formen for telekommunikasjon var til stede i Harstad, viser trafikken fra det første driftsåret 1874 da det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402. Da kommunenes tingsted ble flyttet fra Harstadhamn til Harstadsjøen i 1883, fulgte telegrafen med og ble først etablert i Jægers hus (populært kalt «Jægersberg» – senere kjent som Kristian Strøms gård i Strandgata).
Med den nyvinningen som den landsomfattende telegrafforbindelsen var, kunne man formidle kontakt og nyheter på timen. Dette ga i sin tur muligheter for å spre nyheter til lokale nyhetsaviser som dukket opp i kjølvannet av teletjenesten. Også for handelnæringen betydde telegrafen et stort fremskritt.
Les mer …
 Agnar Kaarbø Foto: Ukjent Agnar Kaarbø (født 19. april 1881 i Harstad, død samme sted 15. februar 1962) var maskiningeniør og veftsdirektør ved Bodø Skipsverft og Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad. Kaarbø utviklet Kaarbøs Mek. Verksted til Nord-Norges fremste skipsverft innen vinsjproduksjon, ombygging og nybygg.
Agnar Kaarbø ble valgt inn i bystyret i Harstad 1937 på Harstad Høyres liste. Rett etter krigen ble han oppnevnt til varaordfører under ordfører Alf Haaland. Han ble konstituert som ordfører en kort tid før ordinært valg kunne finne sted. Valget ga forsvarsbyen Harstad sin kommunistiske ordfører Sigurd Simensen. Les mer …
 Arne Kristoffersens tegning «Mitt Harstadhavn» – et minne fra hans oppvekst i dette området i 1930-årene som den gang på folkemunne gikk under navnet «Chicago». og gården Harstad var på en måte begynnelsen til det som senere er blitt til Harstad by. Harstadhamn, som var stedets hamn, er derfor et viktig sted i Harstads historie. Det var her stedets sjørelaterte forretningsvirksomhet grodde frem ved at dyktige og fremtidsrettede personer fra fjern og nær så mulighetene og satset. Det ble i byens første år etter 1904 et sted der byens håndverks- og industribedrifter etablerte seg. Senere ble hovedtyngden av skipsrelatert virksomhet flyttet til Harstadsjøen - ca. 300 meter unna.Alt på 1300-tallet kom kongens sysselmenn, Vegar Veradal og Anders Skjoldabrand, til Harstad og Harstadhamn. Anders tok bolig i Harstadhamn og Vegar trolig på selve Harstadgården, hvor kongen og kirka i lang tid var eiere. På slutten av 1700-tallet ble Harstad nordre (med Harstadhamn) egen matrikkelgård. Etter året 1800 har det vært mange eiere og uklare forhold med eiendomsgrenser og utskiftninger. Noen eide både i Harstadhamn og langs det som senere er blitt Hamnegata. Les mer …
 Aksel Bergvoll, her til venstre, sammen med Laura Larsen, Henriette Bergvoll og Sedolf Westgård. Alle fra Kvalvik. Aksel ble en av de bærende krefter i oppbygginga av Samvirkelaget i Lyngen Foto: Ukjent , Lyngen i Midt-Troms, ble stiftet høsten 1945, etter at flertallet av befolkningen var kommet tilbake etter evakueringen. Det var Kvalvik og omegn fiskarlag sin formann Aksel Bergvoll som dro saken i gang sammen med Emil Mathisen. Laget som hadde 302 medlemmer med et samlet ansvarsinnskudd på hele 18 200 kroner skulle hete Lyngen Samvirkelag og Jentoft Røkenes ble første formann. Utsalget åpna dørene på Lyngseidet den 6. mai 1946 i det som hadde vært ei «tyskerbrakke» med litt attåt, og allerede andre driftsår nådde laget en omsetning på formidable 680 000,-. Bensinstasjonen ble bygd i 1948, høsten 1953 bygde man egen kai, og i 1954 var planene klare for nytt forretningsbygg. Grunnlaget var lagt for en rivende utvikling av butikken som sies å ha starta som en protest mot Giæver-dynastiets dominerende stilling. I 1991 fusjonerte laget med Tromsø Samvirkelag. Les mer …
 Apoteker J.A. Koht, Tromsø (Ytreberg: Tromsø bys historie. B. 1, 1946) ble grunnlagt i 1825. Dette var det første apoteket i Tromsø, og i over 60 år var det også byens eneste. Først i 1889 fikk det følge av Svaneapoteket. Det var viktig at apoteket kom i drift. Et slags sykehus var opprettet i 1815, men det fantes ingen utdannet lege i byen. Apotekeren var derfor den eneste med medisinsk kunnskap.Apotekeren het Johannes Christensen Mørk (1797-1828). Han var opprinnelig fra Bergen, men etablerte seg 1825 i Storgata 52 med «Tromsø Apothek» og praktiserte også som lege. Det var et stort tap for befolkningen da han døde allerede i 1828, bare 31 år gammel, for han var «blid i omgang, rettsindig i sin ferd, avholdende i gledens nytelse».Han ble etterfulgt av Joachim Andreas Koht (1805-84), overmåte avholdt og respektert i byen. Les mer … | 
