 Panorama fra Braate mot Strømmen og Rælingsåsen rundt 1910. Foto: Akershusmuseets samlinger er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet vokste fram gjennom en blomstrende sagbruksæra ved Sagelva i tiden fra 1520 til 1860. Dampmaskinen overtok da som drivkraft i sagbrukene, som dermed ikke lenger måtte ligge ved et vassdrag med fossekraft. Etter sagperioden tok det ikke lang tid før det kom ny industri ved elva. Jernbanen var et konkurransefortrinn, og i tillegg var det en stor fordel med sidesporet som brukseierne hadde fått på plass allerede i 1853. I 1873 ble Strømmens Værksted etablert, og i 1884 kom Strømmen Trævarefabrik.
Det var Wincentz Thurmann Ihlen som grunnla Strømmens Værksted med jernbanevogner som hovedprodukt. Etter flere eierskifter skulle det vise seg å bli canadiske Bombardier Transportation som ble siste leverandør av tjenester for skinnegående materiell på Strømmen, etter 138 års sammenhengende jernbanevognproduksjon på stedet. 31.12.2011 nedla firmaet all virksomhet i de ærverdige lokalene. I 1902 startet Strømmens Værksted et stålstøperi på østsiden av Sagelva, dette ble senere utskilt i et eget selskap under navnet Strømmen Staal. Her ble det produsert skipsstevner og propeller inntil utviklingen krevde så store enheter at transporten til Oslo havn ble umulig. I 1978 ble støperiet nedlagt og eiendommen kjøpt av Olav Thon, som i 1985 åpnet Strømmen Storsenter i de samme lokalene. Dette var et av landets første store kjøpesentra. Les mer …
 Dette er det eldste kjente bilde av Strømmen stasjon fra 1853, tatt fra Bråtesiden rundt 1860. Kun ett spor forbi stasjonen. var landets første endestasjon utenfor hovedstaden. Det er ikke allment kjent at Strømmen var en stor og betydelig stasjon allerede før Hovedbanen åpnet fram til Eidsvoll. Innvielsen med passasjerer skjedde 4. juli 1853, og deretter var Strømmen endestasjon inntil prøvekjøringen helt fram til Eidsvoll kom i gang. For godstrafikk ble det gitt tillatelse til prøvedrift allerede 5. november 1852. Også industrisporet som grenet av fra Strømmen stasjon, kom tidlig på plass, det fulgte Sagelva helt ned til dagens rundkjøring i Sagdalen. Les mer …
Skedsmokvinner i lokalhistorien er en del av lokalhistoriewikiens delprosjekt Kvinner i lokalhistoria. I innledningen til delprosjektet heter det: «I lokalhistoria, som i historieskriving og -forsking ellers, er kvinner ofte underrepresentert. Dette skyldes til dels at det kan være vanskeligere å finne kvinner å omtale i eldre tiders politiske og økonomiske historie, der kvinner gjerne enten spiller biroller eller omtales kollektivt. Men det skyldes også at historie som andre akademiske fag har vært mannsdominert, og har oversett viktigheten av kvinner og av «kvinnelige sysler». Dette samsvarer med forholdene i Skedsmo. Les mer …
Sagmester var betegnelsen på den ansvarshavende på de mange oppgangssagene langs Sagelva i Skedsmo. Sagperioden startet i 1520 og opphørte med få unntak rundt 1860. Betegnelsen er også brukt andre steder i landet, og stillingen kan da ha hatt et annet innhold i den som her er angitt. Aktiviteten ved Sagelva foregikk som flomsaging, dvs at det var stor virksomhet under snøsmeltingen og etter regnperioder utover sommeren. Vintersaging ble normalt ikke gjennomført. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 10. desember 1971: Utsnitt av nekrolog over Ivan Løvdal. (født 9. april 1899 i Kristiania, død 3. desember 1971) var jurist. Han virket blant annet som sorenskriver i Lyngen, Nedre Romerike og Strømmen. Fra 1951 til 1959 var Løvdal formann i Rælingen barnevernsnemd. Han hadde ellers tillitsverv i Studentorkesteret, i Musikkens venner i Tromsø, og i teaterlag. Les mer …
 Solberg gård med hage. Ukjent år. Foto: MiA hører man lite om før på 1800-tallet. Etter at det ble ansatt fylkesgartner i Akershus Amt i 1859, ble det fart i hagedyrkinga, og i siste halvdel av 1800 og særlig utover på 1900-tallet ble det anlagt mange hager der det ble dyrket frukt- og grønnsaker. Tabellen viser at når det gjelder Skedsmo, er halvparten av hagene anlagt før fylkesgartneren ble ansatt. Grunnen kan være at her fantes pionerer, og at Akershus Landbruksselskap tok opp hagebrukssaka i 1830. Les mer …
 Småbruket Kroken i Nordroa i Skedsmo. Foto: Haavelmo 1950-1952. var et småbruk i Skedsmo kommune. Det lå syd i Nordroa, men er nå borte. Husene var plassert inntil skogkanten langs Salerudveien, i dag Seljeveien. Mellom husene rant en bekk, og det var en pen plass. Til gården hørte 10 dekar jord og 15 dekar skog, besetningen (1932) var 2 kyr, 45 høns og 30 bikuber. På 1940-tallet bodde tre personer her. Det var brødreparet Magnus og Hagen Kroken, og Olina som var husholderske for dem. Les mer …
 Dampskipet «Strømmen» på Øyeren i 1925. Foto: Akershusbasen. ble bygd ved Akers mekaniske verksted i 1865 og satt i rutetrafikk på Øyeren 19. september det samme året. Det var Norsk Hovedjernbane (NSB) som fikk bygd og drev båten som fraktet passasjerer og gods og fra 1873 post til bygdene ved Øyeren. «Strømmen» hadde på det meste ni anløpssteder mellom Dampskipskanalen i Lillestrøm i nord og Sandstangen i sør. Den hadde vanligvis ti seilingsmåneder i året, den korresponderte med togtrafikken i Lillestrøm og kunne frakte 180 passasjerer. Godsmengden og tallet på passasjer ble kraftig redusert fra 1889 da jernbanen i Indre Østfold ble anlagt, og heretter var turisttrafikken den største inntektskilden. Dette året ble «Strømmen» solgt til et privat eierselskap. Et nytt selskap kjøpte båten i 1919, og etter den siste sesongen i 1927 ble den året etter solgt til Christiania Spigerverk der den endte sine dager som spiker. Les mer …
 Akershus Arbeiderblads lokale i 1930-åra. Foto: Akershus Arbeiderblad/Akershusbasen. er en oversiktsartikkel om det livlige avismarkedet i Lillestrøm og omegn. Av oversikten nedenfor går det fram at mange av avisene hadde kort levetid. Dette var ofte aviser som oppsto av enkeltpersoners særinteresser og politiske engasjement. Fra midten av 1800-tallet begynte en stor innflytting fra hele landet til de nye industristedene Strømmen og Lillestrøm. Her oppsto det radikale miljøer, og partiene Høyre og Venstre kjempet om arbeidernes stemmer etter utvidelsen av stemmeretten i 1884, men særlig etter at den allmenne stemmeretten for menn var innført i 1898. Særlig var sagbrukseierne ivrige etter å få arbeiderne til å stemme konservativt. Derfor spredte de både lokale og regionale høyreaviser blant sagbruksarbeiderne. Les mer …
 Nitelvens Dampsag mellom 1870 og 1880. Saga het først Ekelund Dampsag, men ble kalt Tandbergsaga. Ekelund Dampsag på Lillestrøm stod ferdig i 1860, og den lå like ved husmannsplassen Ekelund som tilhørte Vestre Sørum gård. Byggearbeidet ble satt i gang like etter at sagbruksprivilegiene var opphevet 1. januar 1860. Sagbruket ble kalt Tandbergsaga etter navnet på eieren, Engebret Tandberg, som kom fra Norderhov på Ringerike. Tandberg kjøpte store skogområder langs Glomma, og han la saga på dette stedet der det var lett å foredle og omsette skogsproduktene. Her var det opplagsplass både for tømmer som ble fløtt på Nitelva og fraktet fra Fetsund Lenser, og det ble lagt sidespor fra bruket til Lillestrøm stasjon for å kunne frakte trelasta fra sagbruket.
Byggearbeidet ble hindret av storflommen i 1860 da det meste av Måsan lå under vann. Engebret Tandberg benyttet flommen til å frakte kjempesteiner til hjørner på sagbruket og fundamenter til arbeiderboligene og andre bygninger. Steinene ble fraktet på flåter og senket der bygningene skulle ligge. Siden byggearbeidet ikke kunne begynne før flommen gikk tilbake, kom ikke driften i gang før senhøstes 1860 eller våren 1861. Les mer …
 Brandvalsaga og bestyrerboligen i 1879. Foto: Akershusbasen. Brandvalsaga stod ferdig senhøstes 1859, den ble prøvekjørt i romjula og satt i drift 1. januar 1860, dvs. samtidig med at sagbruksprivilegiene ble opphevet. Dette var det første dampdrevne sagbruket som ble bygd på Måsan der Lillestrøm vokste fram. Samtidig ble forbudet om bruk av dampdrevne sager opphevet.
Med oppheving av sagbruksprivilegiene oppsto en ny type gründere. De fleste var verken kapitalsterke eller hadde røtter i de gamle trelasthusene. Noen få skogeiere og storbønder fra Brandval i Solør stiftet et aksjeselskap, og begynte i 1858 å bygge et dampsagbruk på elvebredden i utløpet av Nitelva. Ideen til å bygge nettopp her kom fra Knut Haarseth, en fattig lærer, kirkesanger og organist i Brandval. Da Stortinget hadde vedtatt at Kongsvingerbanen skulle bygges, så han muligheten til å kombinere de store skogressursene i Solør, dampsagbruk og jernbane. Elvebredden på østsida av Nitelva var ideell for sagbruksvirksomhet. Her var det gode muligheter til å få fram tømmer som blant annet ble fløtt på Glomma fra Solør og slept fra Fetsund lenser. Den lett skrånende elvebredden gjorde det enkelt å få tømmeret opp fra elva og inn på sagbruket. Den flate sletta på Måsan passet godt til lagringsplass av trelast, og herfra var trelasttransporten med jernbanen kort og relativt billig til utskipningshavna Kristiania.
Sagbruket som lå like ved jernbanelinja, fikk eget sidespor. Gode tider i trelasthandelen gav solingene tro på å gjøre gode penger på et moderne dampdrevet sagbruk med hele tre saggrinder. Les mer … | 
