Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmars»
Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».
Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.» Les mer …
Røros kirke sett fra området ved Hyttklokka. Foto: Chris Nyborg (2014)
Røros kirke står i sentrum av Røros og er sognekirke for Røros sogn. Kirken ble reist i årene 1780 til 1784, og erstatta da Røros gamle kirke fra 1650. Med 1600 sitteplasser er den en av landets største kirker. Den kalles ofte Bergstadens Ziir, det vil si bergstadens pryd, og med sitt særegne eksteriør har den blitt et lett gjenkjennelig symbol for Røros. Med Røros Kobberverks store overskudd var det ikke noe problem å få reist en større kirke. Kobberverkets logo, kobbersymbolet og korslagte hammere, står over urskivene på tårnet. Denne logoen har senere også blitt Røros' kommunevåpen. Prisen for kirken var 23 000 riksdaler, en betydelig sum som tilsvarte omkring 450 årslønner for en gruvearbeider. Allikevel utgjorde det bare mellom en tredjedel og en fjerdedel av Kobberverkets årlige overskudd, så det gjorde ikke noe svært dramatisk innhogg i kassen. Les mer …
Haakon Aasvejen (fødd 21. august 1862 i Hegra, død 6. oktober 1919 på Eid) var skulestyrar, redaktør, venstrepolitikar og målmann. Han var son av Gunnar Haakensson og Hendrika Hendriksdotter som var husmannsfolk på Åsvegen under garden Knotten i Hegra i Nord-Trøndelag. I Fjordane vart Aasvejen ein leiar for radikalt venstre- og norskdomsarbeid. Han tok initiativet til Firda mållag som vart skipa 1. april 1899 og sat i fylkesstyret til 1905. Då Aasvejen vart styrar ved Fjordenes amtsskole, gjekk skulen heilt over til landsmål som undervisningsspråk. Hausten 1899 fekk han i stand eit opprop for målsaka i Fjordane. Han var svært mykje nytta som talar og som lærar på kurs i nynorsk, mellom anna på eitt som vart halde på Eid i 1900 og truleg var det fyrste i Fjordane. Det var òg Aasvejen som kom med framlegget i skulestyret i Eid i 1907 om at folkeskulen skulle gå over til nynorsk opplæringsmål, noko dei fleste krinsane gjorde året etter. Les mer …
1.mai 1951 i Folkeparken i Verdal med konsert av Arbeidernes sangkor. Foto: Ukjent
Fagforeningens Sangkor i Verdal ble stiftet 10. februar 1948 på initiativ av den ikke ukjente Olav Lillesand. Det er dessverre ikke gjort funn av noe nedskrevet materiale om koret. Men av korets notemateriale ser vi at dette var et av de korene blant de 16 arbeiderkorene som har eksistert i Nord-Trøndelag som hadde en særdeles høy klassebevissthet.
Politisk har Verdal kommune skilt seg markert ut mellom de rike landsbruksområdene langs Trondheimsfjorden. Omkring halvparten av verdalingene hadde først på 1950-tallet inntekta si fra jord- og skogbruk, men det var også slik at over 63 prosent stemte sosialistisk. Dette må først og fremst tilskrives de store klasseskillene, der småkårsfolk plasserte seg sosialt og politisk både i forhold til godskonsentrasjonen Verdalsbruket og til et sterkt sjikt av storbønder. Kommunistpartiet i Verdal sto forholdsvis sterkt og fikk 12 % av stemmene så seint som i 1953, noe som også ga seg utslag i det som fra 1950 ble hetende Arbeidernes Sangkor. Les mer …
|