Forside:Urfolk og nasjonale minoriteter

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge FYLKE: Innlandet • Oslo • Vestfold og Telemark • Viken TIDLIGERE FYLKE: Akershus • Buskerud • Østfold KOMMUNE: Asker • Aurskog-Høland • Bærum • Eidsvoll • Enebakk • Frogn • Gjerdrum • Hurdal • Lillestrøm • Lunner • Lørenskog • Nannestad • Nes • Nesodden • Nittedal • Nordre Follo • Rælingen • Ullensaker • Vestby • Ås TIDLIGERE KOMMUNE: Fet • Skedsmo • Sørum ANDRE FORSIDER: Kjellerhistorien Om Urfolk og nasjonale minoriteter Urfolket og majoriteten møtes. Foto: Olve Utne (2011) Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden.   Les mer ...   Smakebiter Den kvenske innvandringen til Vest-Finnmark startet på 1700-tallet. De første kvenene bosatte seg i Alta, Kautokeino og Porsagner. Innvandringen fortsatte utover på 1800-tallet, da mange kvener fant arbeid ved Kåfjord kobberverk. Da verket ble nedlagt i 1878, avtok den kvenske innvandringen til Vest-Finnmark.Innvandring av kvener til Vest-Finnmark fortsatte i det 18. århundrets siste halvdel. I 1796 var det ankommet 14 kvenske bondefamilier til Alta. Fiskeriet gjorde at de fikk arbeid og var i stand til å forsørge familiene. I mai 1779 ble fem kvenske familier pålagt å flytte fra Alta. En av de fem hadde hustru og barn i Lyngen, og var innvandret over Skibotn. Syv andre kvener, hvorav 3 med familie, lovet å reise tilbake til Sverige til høsten. Det kan ikke ses om disse 12 kvenfamiliene hørte til de 14 familiene som blir nevnt i 1796. Kåfjord kirke.   Les mer … Kart over Sverige med kommunane innanfor Förvaltningsområdet för samiska språket innteikna i gult. Förvaltningsområdet för samiska språket i Sverige er ei gruppe av kommunar der samiske språkbrukarar har rett til å bruke språket sitt i visse samanhengar. Dette inkluderer førskule, eldreomsorg og kontakt med kommune og stat. Det finst derimot ikkje nokon rett til samisk som førstespråk og opplæringsspråk i grunnskulen i Sverige. Förvaltningsområdet för samiska språket inkluderer alle svenske kommunar som grensar til Noreg mellom Trysil i Hedmark og Storfjord i Troms. I tillegg er innlandskommunane Östersund, Dorotea, Lycksele, Malå og Arvidsjaur så vel som kystkommunen Umeå inkludert.   Les mer … Skoltesamar. (1871) Skoltesamar (nynorsk) eller skoltesamer (bokmål) er eit austsamisk folk som tradisjonelt hører heime i Sør-Varanger kommune i Norge; i Inarin kunta i Finland; og i Petsjengskij rajon og Kolskij rajon i Russland. Dei utgjer det vestligaste av dei austsamiske folka — med unntak av enaresamane, som stundom blir rekna som vestsamiske.   Les mer … Lappgeit. Foto: Jon Julius Sandal Lappgeit (svensk lappget) er ein gammal geiterase som har vorte attoppdaga i Norrland i Sverige. Dei skil seg ut frå andre skandinaviske geiterasar med at dei har litt kortare føter og ofte lengre ragg. Dei er oftast kvite. Med kring 277 alsdyr (desember 2016) blir rasen framleis rekna som kritisk truga. Blant reindriftssamar har det vore vanlig i eldre tid å mjølke reinane, og det var lite aktuelt å ha geiter. Under omlegginga frå intensiv mjølkereindrift til ekstensiv kjøttreindrift i løpet av 1800- til 1900-talet var det vanlig å skaffe seg nokon få geiter for bruk til mjølking. Ein rein gjev berre kring ein desiliter med mjølk per dag, medan ei geit gjerne gjev kring ein liter; og dessutan kunne geita mjølkast tidlig på året, medan reinkalven helst trong mjølka for seg sjølv til han vart sterk nok utpå seinsommaren.   Les mer … Det samiske flagget Samer (nordsamisk: sámit, sápmelaččat; lulesamisk: sáme, sábmelattja; pitesamisk sáme (og eldre sámeh); sørsamisk: saemieh; tidl. norske betegnelser lapper eller finner) er ei folkegruppe med status som urfolk. Grupper, som består av en rekke undergrupper, har sitt historiske tilhold i det nordlige Skandinavia og det nordvestlige Russland. Det er anslått at det finnes mellom 50 000 og 80 000 samer. Den største samiske befolkninga finnes i Norge, med rundt 40 000 mennesker. Samisk samarbeid over landegrensene har blitt stadig sterkere gjennom 1900-tallet og i vårt århundre. Den 6. februar er siden 1992 Samefolkets dag, og denne feires som nasjonaldag. «Sámi soga lávlla», skrevet av Isak Saba og trykt i Anders Larsens avis Sagai Muittalægje i 1906 har siden 1986 vært den samiske nasjonalsangen. Samme år ble det samiske flagget innført. Hovedfargene er blått og rødt, som er de mest brukte fargene i samedraktene. Ringen i flagget symboliserer samhold, kontinuitet og et syklisk syn på tilværelsen.   Les mer … Minnesmerket står i ein park rett ved Kirkelandet kyrkje. Foto: Chris Nyborg (2017) Minnesmerket over kristiansundsjødane som omkom under holocaust vart avduka søndag 29. juni 2003. Bronsestatuen på sokkel av fjøresteinar frå Klubba er laga av bildehoggar Tore Bjørn Skjølsvik. Minnesmerket er finansiert ved privat innsamling, gåver og støtte frå Kristiansund kommune. Føre andre verdskrigen var Kristiansund på Nordmøre blant dei byane i Noreg som hadde størst andel jødiske innbyggjarar. Med Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge 9. april 1940 vart det slutt på det stort sett trygge livet for kristiansundsjødane — først med tysk terrorbombing av Kristiansund, og seinare med antijødiske lovar, og hausten 1942 med arrestasjonar og deportasjon av alle jødar nazistane greidde å finne.   Les mer …		Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter Urfolk og nasjonale minoriteter Jødisk historie og kultur Kvensk historie og kultur Romanifolkets historie og kultur Romsk historie og kultur Samisk historie og kultur Skogfinsk historie og kultur   Andre artikler Ove Borøchstein (1949–2013) Moritz Nachtstern Robert Levin Max Tau Solveig Florence (1904–1942) Ernst Sigmund Bernstein David Glick (1907–1943) Annie Louise Benkow Oskar Mendelsohn Isak Schapow Isak Shotland (1907–1943) Jonas Levin (1663–1718) Klezmer Mathilde Berendsen Nathan Abraham Lopez Leopold London Finsk Leonhard Seppala Kåfjord kommune Ruija kvenmuseum Arkivkilder til rom Lappgeit Skoltesamar Reindrift Sáme girjjebussa Trolldomsprosessene i Finnmark Finnemarka II Skogfinsk byggeskikk Røykomn Carl Axel Gottlund