Lokomotiv nr. 2 ble levert sammen med 1 og 3 til banens åpning i 1908 av British Westinghouse. Under andre verdenskrig ble nr. 1 og 3 sprengt, nr. 1 ble kondemnert, nr. 3 ble gjenoppbygd med deler fra de to sprengte lokomotivene. Nr. 3 ble gitt bort til NTNU da persontrafikken opphørte i 1963, mens nr. 2 ble restaurert og tatt i bruk til museumsdrift i 1993. Foto: Orkla Industrimuseum Thamshavnbanen er en jernbanestrekning for gods- og persontrafikk mellom Løkken Verk og Thamshavn i Orkland kommune. Linjen ble opprettet som en gruvebane for å frakte svovelkis fra gruvene på Løkken Verk til utskipingshavnen i Thamshavn. Den var i drift fra 1908 til 1974, og ble drevet av Chr. Salvesen & Chr. Thams's Communications Aktieselskab, på grunn det lange navnet blir det ofte omtalt som Salvesen & Thams.
Thamshavnbanen var Norges første elektriske jernbane i Norge med både gods-, post- og persontrafikk. Den 25,3 kilometer lange privateide banen var en av verdens første vekselstrømsjernbaner da den åpnet i 1908, og i dag drives banen som museumsbane og er verdens eldste vekselstrømsbane som fremdeles er i drift.
Persontrafikken og den ordinære godstrafikken ble nedlagt i 1963, og banen var deretter en ren malmtransportbane frem til 1974. Strekningen Thamshavn–Orkanger ble revet i 1993, ellers er banen komplett, bortsett fra enkelte deler mellom Orkanger-Bårdshaug. 10. juli 1983, på 75 årsdagen for opprettelse av banen, åpnet museumsbanen med den første kjøringen med museumstog mellom Bårdshaug og Løkken.
Den resterende 22 km lange banestrekningen og 18 bygninger ble vedtaksfredet fredet av Riksantikvaren 31. juli 1997. Les mer …
Gunnar Qvenild. Foto: Faksimile fra Det Norske samfund, Stockholm (1970)
Gunnar Qvenild (født 30. januar 1906 i Trondheim, død 23. april 2007 i Djursholm utenfor Stockholm) var en norskfødt næringslivsleder som fra 1938 til sin død bodde og virket i Stockholmsområdet. Han var sentral i det norske miljøet i den svenske hovedstaden.
I 1938 flyttet familien til Stockholm. Bare to år seinere invaderte Tyskland Norge, og under krigen var Gunnar og Cissy Qvenild svært engasjerte i arbeidet med å hjelpe norske flyktninger som hadde kommet til byen. Broren Arne Qvenild var for øvrig en viktig person i den norske motstandsbevegelsen, som Milorg-sjef i Telemark.
Gunnar Qvenild ble i 1949 direktør (vd) i Industrimetoder AB, som han ifølge Håkon-Stein Korshavn «ledde fram till ett starkt företag som gav många kontakter både inom- och utomlands.» Samme år ble familien svenske statsborgere. Etter at Gunnar Qvenild ble pensjonist, ble firmaet overtatt av sønnen Birger Qvenild. Les mer …
Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmars»
Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».
Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.» Les mer …
Skolebygget fra 1787 i Munkegata, med Nidarosdomen i bakgrunnen. Foto: Ukjent / Mittet & Co. (1920-åra)
Trondheim katedralskole (latin Schola Cathedralis Nidorisiensis) ble sannsynligvis grunnlagt omkring 1152, i forbindelse med at kardinal Nicolaus Brakespear opphøyde Nidaros til erkesete. Den er først nevnt i kilder mellom 1211 og 1217, blant annet i forbindelse med at Håkon IV Håkonsson ble tatt ut av skolen og hylla som konge i 1217. I likhet med de andre katedralskolene blir den ofte omtalt som «Katta». Den drives i dag som en offentlig videregående skole. Les mer …
Haakon Aasvejen (fødd 21. august 1862 i Hegra, død 6. oktober 1919 på Eid) var skulestyrar, redaktør, venstrepolitikar og målmann. Han var son av Gunnar Haakensson og Hendrika Hendriksdotter som var husmannsfolk på Åsvegen under garden Knotten i Hegra i Nord-Trøndelag. I Fjordane vart Aasvejen ein leiar for radikalt venstre- og norskdomsarbeid. Han tok initiativet til Firda mållag som vart skipa 1. april 1899 og sat i fylkesstyret til 1905. Då Aasvejen vart styrar ved Fjordenes amtsskole, gjekk skulen heilt over til landsmål som undervisningsspråk. Hausten 1899 fekk han i stand eit opprop for målsaka i Fjordane. Han var svært mykje nytta som talar og som lærar på kurs i nynorsk, mellom anna på eitt som vart halde på Eid i 1900 og truleg var det fyrste i Fjordane. Det var òg Aasvejen som kom med framlegget i skulestyret i Eid i 1907 om at folkeskulen skulle gå over til nynorsk opplæringsmål, noko dei fleste krinsane gjorde året etter. Les mer …
Inderøy Samvirkelags første utsalg ble åpnet 1. juli 1914 i tidligere handelsmann Kr. Wang Karlsens gård på Straumen. Denne butikken ble driftet helt fram til 1940.
Inderøy Samvirkelag ble stiftet «utpå våren 1914». Midt på 1920-tallet råkte krisa også dette laget, men ikke verre enn at de fikk godtatt akkordforslaget. Medlemmene ønsket seg avdelinger i bygdene, og det klarte man å få til både på Utøy og i Vuddu.
Blant de mange som har tjent laget som styremedlem er det vel Aa. O. Verdal som rager høyest, i form av å være kjent for sine mange ytringer i lokale media; om småbrukersaken, om avholdssaken og ikke minst målsaken.
Samvirketanken står sterkt i Inderøy. Da samvirket med Verdal Samvirkelag ikke lot seg gjennomføre i 1962, lot man tiden gå, og lagets butikk i Straumen ble til Coop Prix, Straumen – underlagt Verdal Samvirkelag fra 2007. Les mer …
Helga Kristiansen (født Aavik den 28. januar 1913 i Støren kommune, død 30. oktober 1990 i Steinkjer) var en sydame med interesse for politikk og korsang. Hun utviklet en rettferdssans der kjernen ble arbeiderklassens frigjøring. Hun ble leder i det lokale arbeiderungdomslaget, og innvalgt i herredsstyret som landets yngste kvinnelige representant, og hun gjorde mer enn sin plikt også da det gjaldt som mest. Hun ble mor til tre og sydde heime for naboer og kjente til hun fikk fast ansettelse som sydame ved Samvirkelaget Steinkjer. Hun stod last og brast med arbeidersangen gjennom hele sitt voksne liv, og var formann i Steinkjer Damekor i åtte av de 20 årene hun satt i styret. Hun mottok flere utmerkelser fra Norsk Sangerforbund. Helga var yngste barn i en søskenflokk på seks med 14 år mellom eldste og yngste. Far Erik ( 1873- 1965) var født på en husmannsplass under Aavik i Åsen, og mor Helene ( 1875- 1941) kom fra samme kår i Sør-Trøndelag. Han tok seg tidlig arbeid utafor heimen og ble ansatt i jernbanen ( NSB), hvor han først tjenestegjorde som banevokter med base på Støren stasjon og seinere ble han banevokter på Hell-Sunnan-banen langs strekningen Byafossen– Sunnan. Familien bosatte seg da på Steinkjerbakken og seinere i Gammelvegen på Byafossen, som lenge etterpå ble til Reinsvegen i det som den gang var Egge kommune. Les mer …
Jarle Bernhard Hatling (født 24. desember 1908 på Åsan Østre i Kvam, død 4. juni 1973 i Stod) var en idérik mann som drev sagbruk og mekanisk verksted i heimbygda. Faren Albert Taraldsøn kom fra Kvam til Hatling hvor han ble gift med Karoline og tok hennes navn som sitt. De fikk fem barn; Olga, Kristense, Andreas, Alf og yngstemann Jarle. Fra små kår arbeidet Jarle seg opp til en aktet mann i bygda. Han ble også snart en betrodd politiker. Jarle ble tidlig opptatt av skogen, og hva den kunne gi. Og i 1929 – 1930 gikk han Statens Skogskole på Steinkjer. Etter skogskolen arbeidet han som takstmann og var med og kartla skog og skogsareal et års tid. Men den unge Hatlings interesser gikk mer i retning av foredling og de mulighetene som den industrielle utviklingen ga råstoffet fra skogen.Jarle Hatling kan vi si var en typisk inntrøndersk sosialliberaler med begge beina godt planta i partiet Venstre. Fra 1951 kom han med i Stod kommunestyre, og ble også valgt til varaordfører i denne perioden. Det ble flere verv på den engasjerte og udogmatiske, men meget praktisk innstilte lokalpolitikeren hvis motto ble «Vi må få ting utført» Les mer …
|