 Panorama fra Braate mot Strømmen og Rælingsåsen rundt 1910. Foto: Akershusmuseets samlinger er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet vokste fram gjennom en blomstrende sagbruksæra ved Sagelva i tiden fra 1520 til 1860. Dampmaskinen overtok da som drivkraft i sagbrukene, som dermed ikke lenger måtte ligge ved et vassdrag med fossekraft. Etter sagperioden tok det ikke lang tid før det kom ny industri ved elva. Jernbanen var et konkurransefortrinn, og i tillegg var det en stor fordel med sidesporet som brukseierne hadde fått på plass allerede i 1853. I 1873 ble Strømmens Værksted etablert, og i 1884 kom Strømmen Trævarefabrik.
Det var Wincentz Thurmann Ihlen som grunnla Strømmens Værksted med jernbanevogner som hovedprodukt. Etter flere eierskifter skulle det vise seg å bli canadiske Bombardier Transportation som ble siste leverandør av tjenester for skinnegående materiell på Strømmen, etter 138 års sammenhengende jernbanevognproduksjon på stedet. 31.12.2011 nedla firmaet all virksomhet i de ærverdige lokalene. I 1902 startet Strømmens Værksted et stålstøperi på østsiden av Sagelva, dette ble senere utskilt i et eget selskap under navnet Strømmen Staal. Her ble det produsert skipsstevner og propeller inntil utviklingen krevde så store enheter at transporten til Oslo havn ble umulig. I 1978 ble støperiet nedlagt og eiendommen kjøpt av Olav Thon, som i 1985 åpnet Strømmen Storsenter i de samme lokalene. Dette var et av landets første store kjøpesentra. Les mer …
 Erling Wethal var bankens første funksjonær, han ble ansatt som kasserer og bokholder 3. november 1921. Foto: Privat, 1960 (f. 15. april 1900 i Skedsmo, død 29. november 1992) sitt daglige virke var i import av frukt og grønt i Oslo. I tillegg ble han Strømmen Sparebanks første funksjonær da de i 1921 startet sin virksomhet i Trevarelokalet med åpningstid to timer hver fredag kveld. Wethal fikk deltidsstilling som kasserer og bokholder, og måtte oppbevare pengeskap, bankens bøker og øvrige papirer hjemme i eget hus. Denne stillingen hadde han i de ti årene banken holdt til i Trevarelokalet. Wethal var ellers en drivende kraft innen administrasjon av skisporten på Strømmen og Romerike. Les mer …
 Frederik Ingier (1805-1882) var sokneprest i Skedsmo fra 1849 til 1882. Frederik Ingier (født på gården Måstad i Ullensaker 11. februar 1805, død 28. juni 1882) var sokneprest i Skedsmo fra 1849 til 1882. Han var sønn av major Christopher Ingier (1756–1825) og Karen Schjeldrup Hals (død 1843), og var bror av Gjerdrum-prest Theodor Christian Krohg Ingier (1796-1874) og oberstløytnant Knud Martin Hals Ingier (1794–1871). Ingier ble gift i 1826 med Sara Charlotte Ording (født 28. september 1804) fra Skien. Paret fikk seks barn.
Ingier ble uteksaminert fra Christiania Katedralskole i 1822, og ble teologisk kandidat i 1825. I 1826 ble han kateket i Skien og førstelærer ved borgerskolen der. Han ble i 1831 sokneprest i Vinje, i 1839 i Ramnes og i Skedsmo i 1849. I 1859 ble han prost på Nedre Romerike.
Ved siden av preste- og prosteembetet utførte Ingier omfattende studier i patristikk (studium av kirkefedrene). Han ble karakterisert som en av tidens mest lærde prester. Les mer …
 Peder Borgen med tregjenstander som er laget av sovjetiske krigsfanger i leirene i Skedsmo. Foto: Akershusmuseet/Øivind Møller Bakken fantes under andre verdenskrig både på Bergli ovenfor Kjeller, nede på Kjeller og ved Leiravegen og Vestre Sørum gård i Lillestrøm. De tre leirene var forskjellige. Leiren på Bergli besto av soldater som var tatt til fange av den tyske okkupasjonsmakten. Den var lukket og hadde strengt væpnet bevoktning. Den hørte trolig inn under Wehrmacht, kanskje nærmere bestemt under Das Heer. Fangeleirene i Kjeller sentrum og ved Leiraveien besto av sivile personer. Les mer …
 Metodistkirken i Lillestrøm. Foto: Borgen 1999. er en frikirke, og den ble offisielt stiftet 3. september 1899. Før den tid var metodistene i Lillestrøm med i den flerkirkelige foreningen Den Frie Broderkredsens Forening. Gruppa av metodister vokste, den gikk ut av Broderkredsen og var fra 1895 en menighet under 1. Metodistmenighet i Oslo. I 1899 fikk den sin egen kirke, og siden den tid har menigheten drevet en mangesidig virksomhet her. De siste åra har medlemstallet gått ned som følge av naturlig avgang og ved at nye ikke melder seg inn. Det samme har skjedd nasjonalt.Folketellingen fra 1900 viser at det bodde 28 metodister i Lillestrøm. Av disse var det 17 voksne og 11 barn. Tellingen forteller også at de første metodistene i Lillestrøm var innflyttere som i andre byer og tettbygde strøk. 13 kom fra sagbruksmiljøer i Vestfold, fem fra Eidsvoll, seks fra Elverum, to fra Drammen og to fra Bærum. Les mer …
 Dette kartet over Sagdalen fra 1804 inneholder navnene på en rekke av de kjente sagmesterboligene i Strømmen. i Skedsmo var betegnelsen på huset som sageieren hadde stilt til disposisjon for sagmesteren med familie. Noen av boligene hadde et stort loft hvor mannskapene kunne huses. Andre steder kunne det være ordnet slik at ble hengt ned køyer fra innskrudde kroker i taket. Dermed kunne det anordnes en ekstra ”etasje” i halv høyde, slik at andre kunne ligge på halmmadrasser direkte på gulvet. Det ble ofte svært trangt, for langs veggene sto matkistene som mannskapet måtte ha med for hele arbeidsuken. Les mer …
 Småbruket Kroken i Nordroa i Skedsmo. Foto: Haavelmo 1950-1952. var et småbruk i Skedsmo kommune. Det lå syd i Nordroa, men er nå borte. Husene var plassert inntil skogkanten langs Salerudveien, i dag Seljeveien. Mellom husene rant en bekk, og det var en pen plass. Til gården hørte 10 dekar jord og 15 dekar skog, besetningen (1932) var 2 kyr, 45 høns og 30 bikuber. På 1940-tallet bodde tre personer her. Det var brødreparet Magnus og Hagen Kroken, og Olina som var husholderske for dem. Les mer …
 Propanbrann fra begge tankvognene 5. april 2000. Foto: Nedre Romerike brann- og redningsvesen/Skedsmo kommune. oppstod ved at et godstog med blant annet to tankvogner som inneholdt 46 tonn kondensert propan, kjørte inn i et godstog som sto i ro på stasjonen. Vognene sporet av, propangass begynte å lekke ut og etter noen minutter var gassen antent. Sekunder etter sammenstøtet mottok alarmsentralene meldinger om brannen fra togledersentralen og fra privatpersoner som hadde vært vitne til episoden. Situasjonen var svært spent like fra det ble konstatert gasslekkasje natt til 5. april til politimesteren sendte ut en pressemelding om at sperringene kunne oppheves kl. 15.00 lørdag 9. april. Les mer …
 Første utgave av Akershus Social-Demokrat 26. juni 1913. Foto: Fra Røed 1963 Akershus Social-Demokrat kom med sitt første nummer 26. juni 1913. Undertittelen var Organ for Arbeiderpartiet på Romerike. De lokale arbeiderpartiene og flere fagforeninger på Nedre og Mellom Romerike gikk sammen om å gi ut en egen avis for arbeiderbevegelsen i distriktet. Etter press fra Lillestrøm Arbeiderparti ble det bestemt at avisa skulle ha Lillestrøm som utgiversted.
For å skaffe midler til å drive avisa dannet fagforeningene og partiene et aksjeselskap, og med grunnlag i en aksjekapital på kr 4000 begynte den å komme ut tre ganger i uka. Dette var den første partiavisa for Arbeiderpartiet på Romerike, og den hadde et opplag på 5000 eksemplarer. Asbjørn Dørumsgaard ble avisas første redaktør. I 1917 overtok Akershus Arbeiderparti eierskapet, og i 1922 skiftet den navn til Akershus Arbeiderblad, som en følge av et vedtak i Komintern om at "kommunistiske partier ikke kunne ha organ som minnet om deres sosialdemokratiske fortid". Les mer …
 Brandvalsaga og bestyrerboligen i 1879. Foto: Akershusbasen. Brandvalsaga stod ferdig senhøstes 1859, den ble prøvekjørt i romjula og satt i drift 1. januar 1860, dvs. samtidig med at sagbruksprivilegiene ble opphevet. Dette var det første dampdrevne sagbruket som ble bygd på Måsan der Lillestrøm vokste fram. Samtidig ble forbudet om bruk av dampdrevne sager opphevet.
Med oppheving av sagbruksprivilegiene oppsto en ny type gründere. De fleste var verken kapitalsterke eller hadde røtter i de gamle trelasthusene. Noen få skogeiere og storbønder fra Brandval i Solør stiftet et aksjeselskap, og begynte i 1858 å bygge et dampsagbruk på elvebredden i utløpet av Nitelva. Ideen til å bygge nettopp her kom fra Knut Haarseth, en fattig lærer, kirkesanger og organist i Brandval. Da Stortinget hadde vedtatt at Kongsvingerbanen skulle bygges, så han muligheten til å kombinere de store skogressursene i Solør, dampsagbruk og jernbane. Elvebredden på østsida av Nitelva var ideell for sagbruksvirksomhet. Her var det gode muligheter til å få fram tømmer som blant annet ble fløtt på Glomma fra Solør og slept fra Fetsund lenser. Den lett skrånende elvebredden gjorde det enkelt å få tømmeret opp fra elva og inn på sagbruket. Den flate sletta på Måsan passet godt til lagringsplass av trelast, og herfra var trelasttransporten med jernbanen kort og relativt billig til utskipningshavna Kristiania.
Sagbruket som lå like ved jernbanelinja, fikk eget sidespor. Gode tider i trelasthandelen gav solingene tro på å gjøre gode penger på et moderne dampdrevet sagbruk med hele tre saggrinder. Les mer … | 
_05.01._1915.jpg)
