Bogakaia og Steinkjer havn har en felles historie som man må langt tilbake i tid for å finne starten på.
Den første «moderne havn» med brygger og kai på Innherred ble etablert i det som i Steinkjer gikk under betegnelsen Grindbergfjæra, ganske nært opp til det nordre bruhodet over Steinkjerelva, som er betegnelsen på den «stubben» av elveløpet som ble formet der Ogna fra Roktadalen, Gaulstad og Mokk som sammen med Byaelva fra Snåsavassdraget flyter sammen ved Guldbergaunet i tidligere Skei kommune, som ble utskilt fra Sparbu kommune 1. januar 1885, og som den 13. desember 1900 skifta navn til Ogndal kommune.Allerede i 1742 hadde major Peter Schnitler gjort sine opptegnelser om de håpløse havneforholdene innerst i Trondheimsfjorden med sine forgreininger, da han ble medlem av grenseeksaminasjonen hvis protokoller fra perioden 1742- 1745 i 1962 ble utgitt av Kjeldeskriftfondet i regi av Kristian Nissen og Ingolf Kvamen: « J dette Scheies Annex er Mærckværdig Steenkier, Som i gammel tiid har været een betydelig kiøbsted ved Steenkier-Fiorden, Som er dend Samme ved Throndhiems Fiord, men nu Reducered til een bonde gaard; Aarsagen hertil kan man forestille Sig, at ved denne Steenkier grund er ingen havn, men vandet laugt, at ikke nu engang en Jægt kan lande diid (2) Vandet fra landet fryser om viinteren ¼: ½ ja 1. Miil ud i Fiorden». Les mer …
 Tore Moxness. Foto: Hent fra Det Norske samfund, Stockholm (1970) Tore Moxness (født 9. desember 1903 i Trondheim, død 23. september 1976) var arkitekt. Fra 1929 virka han i Stockholm, og ble en sentral skikkelse i det norske miljøet i den svenske hovedstaden. Moxness var blant annet formann i Det Norske Samfund (1956–1958) i Stockholm og tegna den norske kirka i byen.
Moxness studerte til arkitekt ved Norges Tekniske Høgskole i hjembyen, og tok eksamen høsten 1928 med karakteren 2,3. Som nyutdanna kom han året etter til Stockholm. Han skulle få byggeoppgaver over hele Sverige, blant annet hotell i Karlstad, en samrealskole i Sölvesborg, et sosialbygg for Katarina församling i Stockholm samt folkeskoler og idrettsanlegg i Värnamo og Sala. I firmaet arbeidde blant annet også Lennart Björklund. I Stockholms Adresskalender 1973/74 er arkitektkontoret til Tore Moxness registrert på adressa Klarabergsgatan 23, midt i byen.
Hans siste arkitektoppdrag var Kronprinsesse Märthas Kirke på Södermalm i Stockholm. Ifølge Håkon-Stein Korshavn, medlem av byggekomiteen, var det naturlig å spørre nettopp den stockholmsbaserte nordmannen Moxness om å tegne ei norsk kirke. I 1975 ble Tore Moxness' reviderte forslag godkjent, etter at han året før hadde tegna et bygg som innsamlingskomiteen vurderte som for dyrt. Les mer …
 SS «Nevada», modell, babord side Kvalfangst med seglfartøy i Nordatlanteren Nebbkval-/bottlenosefangst i Nordatlanteren frå Sunnmøre/Ålesund 62.47408549° N 6.15181299° Ø gjekk føre seg i tiåra rundt 1900 (1888 -1915) med spesialutrusta seglfartøy på 55 – 100 netto registertonn (sjå tabell nede i stykket). Fartøya var fyrst kjøpt brukt frå USA og England/dei britiske øyar. Seinare vart det kjøpt nye og brukte fartøy i Noreg. Størrelse og utrusting på fartøya var tilnærma lik for fangst og lasting rundt 1900. Tidleg og seint i perioda var der heftig forsking på fartøy og utstyr. Kvalfangarane var opptekne av god funksjon, ikkje detaljar. Dei sorterte fartøya i to typer etter seglføring, skonnertar og skværseglarar.
Fangstinga fylgde vandringa til nebbkvalen og fangsten var spekk til oljeproduksjon. Kvalen fylgde truleg vandringa til ein blekksprut/akkar. Kvalfangarane sjekka av og til mageinnhaldet til kvalen som var mest blekksprut med innslag av litt sild og torsk. Les mer …
 Utsyn over Nerskogen frå Skaret i Oppdal i 2010. Nerskogen er i dag namnet på ei grend som ligg både i Rennebu kommune og Oppdal kommune. Frå Oppdalssida vart området elles kalla Skardalen, etter som ferdsla frå den sida gjekk opp frå Vognild, forbi Skarvatnet og over Skaret.
Nerskogen var inn til etter andre verdskrigen hovudsakleg eit rikt utmarksområde der gardane i Rennebu og Oppdal hadde setrar, dreiv markaslått og henta ved og tømmer heim til bygdene. Det har òg vore drive tjørebrenning i omfattande grad i området. Ein kan framleis sjå rester etter tjøremiler i myrer over heile Nerskogen, sjølv om den verksemda nok ikkje vart drive her etter 1890-åra. Les mer …
 Foto: Karsten Saugestad (2009) eller Rokkeringen er et leketøy, treningshjelpemiddel og sjongleringsinstrument. Rockeringen brukes også i dans og nysirkus. Å bruke rockering kalles å «rocke» eller «rokke», og går i sin enkleste form ut på å vrikke på hofter eller knær for å holde en ring lagd av plast eller bambus i lufta. Ordet rockering kom inn i norske ordbøker i 1957. Men det er uenighet om hvorvidt ringens navn kommer av verbet «å rokke» eller fra « rock and roll», eller om det er et ordspill som kombinerer begge disse. Arvid Saugestad, Steinkjermannen som lanserte den norske rockeringen i 1957, forklarte selv at han først hadde tenkt å kalle ringen for «hopperingen», deretter «steinkjerringen», men at han hørte ordet rockering brukt på Østlandet hvor den ble brukt «i de gymnastiske øvelser som nå drives med adskillig alvor av de med litt ekstra belegg rundt magen.» Les mer …
Haakon Aasvejen (fødd 21. august 1862 i Hegra, død 6. oktober 1919 på Eid) var skulestyrar, redaktør, venstrepolitikar og målmann. Han var son av Gunnar Haakensson og Hendrika Hendriksdotter som var husmannsfolk på Åsvegen under garden Knotten i Hegra i Nord-Trøndelag. I Fjordane vart Aasvejen ein leiar for radikalt venstre- og norskdomsarbeid. Han tok initiativet til Firda mållag som vart skipa 1. april 1899 og sat i fylkesstyret til 1905. Då Aasvejen vart styrar ved Fjordenes amtsskole, gjekk skulen heilt over til landsmål som undervisningsspråk. Hausten 1899 fekk han i stand eit opprop for målsaka i Fjordane. Han var svært mykje nytta som talar og som lærar på kurs i nynorsk, mellom anna på eitt som vart halde på Eid i 1900 og truleg var det fyrste i Fjordane. Det var òg Aasvejen som kom med framlegget i skulestyret i Eid i 1907 om at folkeskulen skulle gå over til nynorsk opplæringsmål, noko dei fleste krinsane gjorde året etter. Les mer …
 Ingebrigt Haugum var formann i Stod, Egge og Kvam brannkasse fra 1892 til 1921 Foto: Ukjent har fått stiftelsesdatoen fastsatt til 17. februar 1846. På et møte på gården Følling ble lagets protokoll denne dagen undertegnet av herrene Hannestad, A. Finstad, Christopher Schei, Ole Sneve og Pedre Aasum. Det starta i det små – med om lag 260 interessenter etter åtte måneders drift i Stod, og aukte på etter hvert. I jubileumsåret 1946 oppgis medlemstallet til å være 1.005. I mellomtida var alle sognene som naturlig sognet til laget kommet til; Følling, For, Egge og til sist Kvam, så seint som i 1943. Av protokollen fra et møte holdt på gården Følling den 17. februar 1846 forstår man at brannkassen for sognene For, Følling og Egge må ha startet relativt lang tid i forveien. For allerede 30. desember 1844 hadde man vedtatt foreløpige vedtekter som var blitt konfirmert av statens myndigheter i møte 2. juli 1845. Sistnevnte instans hadde endret litt på vedtektenes paragrafer 19 og 21, men ble vel av de fremmøtte sett på som det de var; kosmetiske endringer. Les mer …
 Parti fra Inderøy. Her ser vi Roelsbakken. De hadde - og har mye vakkert å forsikre i Inderøy Foto: Ukjent kom i gang – eller ble formelt stiftet 1. januar 1845. «Gode mænd» hadde da arbeidet med saken i vel to år, men egentlig var det varaordfører Jørgen Richter som kom med ideen allerede i 1838. De tre sogn; Røra, Inderøy og Sandvollan ble inndelt i sju branndistrikt som hver ble satt under inspeksjon av to oppsynsmenn. Disse gjorde ikke alltid sitt arbeid tilfredsstillende – og da skiftet man dem ut. Regnskapsprotokoller og annet ble ført i to separate bøker, en for bønder og en for husmenn/strandsittere. I lagets første år bevilget styret seg relativt god lønn for de verv de hadde, men i en omfattende opprenskingsrunde i 1858 ble disse godene fjernet og mer demokratiske ordninger innført. Det viste seg vanskelig å få habile feiere til å stå for skorsteinsfeiing og opprensking av ovner og andre varmekilder, så de ble ofte skiftet ut. Først i 1880 gikk selskapet til anskaffelse av egne brannsprøyter – en «Rjukan» og to «Erikssprutan». I løpet av 1800-åra ble det registrert 8 branner i Inderøy, som befordret et ansvar for selskapet på 5 064 kroner. Branntrygdelaget var en av Inderøy Sparebanks første innskytere da den ble etablert i 1864. Les mer … | 
