 Hopla og Nydalens fabrikker i 1904. (senere DFU avd. Åsen) var en tekstilindustribedrift i Hopla i Åsen som var i drift fra 1885 til 1965. Sommeren 1884 var Martin Haabeth på reise i Trøndelag sammen med sin tilkommende svigerfar Ole Nielsen. Formålet med reisen var å finne et egnet sted for å etablere en ullvarefabrikk. Dette stedet fant de på eiendommen Nydalen ved Hoplafossen, hvor det var et større møllebruk. Sammen med to brødre var Martin Haabeth innehaver av firmaet Brødrene Haabeth i Stavanger, et firma som bl.a. representerte Aalgaards Uldvarefabrik. Martin Haabeth hadde få år tidligere etablert en filial av firmaet i Trondheim. I august 1884 fikk Brødrene Haabeth skjøte på Nydalen. Les mer …
 Aleksander Holmstad - yngre utgave (født 30. september 1879 i Straumen i Fosnes, død 28. juni 1961 i Kvam i Nord-Trøndelag) var en gardbruker som i utgangspunktet var eslet til å bli en havets mann. Da han kom til innlandskommunen Stod i 1922, ble det likevel bruk for hans kunnskaper om sjølivet. Seinere ble han en av de gode pådrivere for å få forbrukerkooperasjonen opp å stå igjen blant sine nye sambygdinger i Kvam.Han gjorde innherredsbygg av seg i 1922. Etter dette var han bare korte turer på besøk hos familien i Straumen. Da tok han på seg mørkdressen sin og skipperlua, og tok bussen til Fosnes.
Aleksander kom til Stod hvor han fikk arbeid som skipper på D/S «Bonden», tilhørende Snaasen dampskibssamlag, og som gikk i fast rutetrafikk over Snåsavatnet fram til i 1926. Etter ei stund fant han fram til Berthe Vennes fra Veines på Kvamssida. De satte bo på et lite småbruk på Stod-sia.Butikken til M. O. Schjei brant ned i 1942. Han så ikke råd for å bygge opp igjen det som i sin tid hadde starta som bygdas første samvirkelag i 1877; Kvam Forbrugsforening. Da så freden kom, fikk Aleksander det for seg at det skulle bygges opp nytt forbrukersamvirke i bygda. Det klarte han; riktig nok ikke helt alene, men etter mange tunge tak, noe framgang og litt motgang, men i godt samvirke med andre sto Kvam Samvirkelag der; omtrent på samme plassen som M. O. Schjei sitt landhandleri hadde stått. Aleksander ga seg ikke med det; han ble også lagets første styreformann, en posisjon han hadde til i 1950 da Kalf Aune overtok stafettpinnen. Dette laget eksisterer fortsatt i 2013 – fra 2004 som en avdeling under Coop Steinkjer, det som i sin tid het Samvirkelaget Steinkjer. Bygdelaget aksjonerer for å bevare «Coop`en», som de ser som en viktig livsnerve i bygda. Mon ikke Aleksander ville ha vært en drivende kraft i et slikt arbeid? Les mer …
 Augusta Mjøen som ung. Bildet henger på Gjøvik gård. Ingeborg Augusta Mjøen (født 1834 på Oppdal, død 1924 på Gjøvik gård) var husfrue i over 60 år på Gjøvik gård. Hun ble gift med statsagronom/brukseier Niels Hansen (1824-1904) i 1857, de bodde fire år på Haugsrud i Romedal før de flyttet til Nedre Gjøvik, som gården het opprinnelig. De fikk sju barn, deriblant Jon Alfred Mjøen, Inga Volckmar, Alf Mjøen og Reidar Mjøen. Dette var en svært kulturinteressert familie, der musikk og teater var en viktig del av tilværelsen. Alle barna var musikalske. Augusta var husfrue og en elsket mor og bestemor.
Augusta var datter av lensmann Jon Mjøen og Helene Schøien og vokste opp på Oppdal. 15 år gammel fikk hun reise til fru Lindemanns privatskole, seinere kalt Meyers privatskole, i Davik i Nordfjord. Hun var der i ett år og fikk undervisning i blant annet regning, geografi og historie, før hun ble konfirmert høsten 1850. Så fikk hun ett og et halvt år i Christiania for «at gaa videre i Sprog og Musik», som hun sier det selv i sine erindringer. Hun fikk undervisning i fransk og tysk av professor Athmer og sang og piano av hans kone og svigerinne, forteller hun. I Christiania møtte hun igjen sin barndoms lekekamerat og slektning, Bjørnstjerne Bjørnson. Han var søskenbarn av hennes mor og de hadde vært ofte sammen som barn. I Christiania gikk de i teater og besøkte slektninger som tanta Maren Spindler og familien Nordraak, Bjørnsons familie. Da Augusta begeistret skrev til faren sin at hun ble invitert til å prøvelese for teaterdirektør Carl Borgaard, ble Christiania-oppholdet brått avsluttet. Faren var redd hun skulle gå til scenen. Les mer …
 Visterflo med utløpet av tømmertunnelen og tømmerlensene. (1930) er en tunnel med en tømmerrenne av tre som går fra Isnesfjorden i Vestvannet til Visterflo i Sarpsborg kommune. Den er 3170 meter lang og er en av Norges best bevarte tømmerfløtningstunneler. Tømmerfløtingen på Glomma var svært viktig og forsynte sagbrukene i de nedre deler av vassdraget med tømmer. For «plankebyen» Fredrikstad utgjorde elva hovedtransportåren, men var ikke fra naturens side helt tilrettelagt for fløting på grunn av de store fallene gjennom den 23 meter høye Sarpefossen. Her ble etter hvert det bygget tømmerrenner, men dette forhindret ikke at mye tømmer ble knust.
I tillegg kom fløtingen utover på 1890-tallet også i konflikt med annen trafikk som brukte elven som ferdselsåre, som havnetrafikken til Sandesund i Sarpsborg.
Fredrikstad Tømmerdireksjon diskuterte flere alternativer, blant annet å bygge sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen og videre til Sandesund, mens et annet var å fløte gjennom Ågårdselva. Dette møtte imidlertid motstand fra Sanne og Soli brug, dessuten hadde en her også problemene med de store fallene i Sølvstufoss som ville ha ødelagt mye tømmer.
Fredrikstad Tømmerdireksjon vedtok da på en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo. De måtte tenke utradisjonelt, og fant at den beste løsningen ville være en tunnel under hele Raryggen ved Eidet. Les mer …
 SS «Nevada», modell, babord side Kvalfangst med seglfartøy i Nordatlanteren Nebbkval-/bottlenosefangst i Nordatlanteren frå Sunnmøre/Ålesund 62.47408549° N 6.15181299° Ø gjekk føre seg i tiåra rundt 1900 (1888 -1915) med spesialutrusta seglfartøy på 55 – 100 netto registertonn (sjå tabell nede i stykket). Fartøya var fyrst kjøpt brukt frå USA og England/dei britiske øyar. Seinare vart det kjøpt nye og brukte fartøy i Noreg. Størrelse og utrusting på fartøya var tilnærma lik for fangst og lasting rundt 1900. Tidleg og seint i perioda var der heftig forsking på fartøy og utstyr. Kvalfangarane var opptekne av god funksjon, ikkje detaljar. Dei sorterte fartøya i to typer etter seglføring, skonnertar og skværseglarar.
Fangstinga fylgde vandringa til nebbkvalen og fangsten var spekk til oljeproduksjon. Kvalen fylgde truleg vandringa til ein blekksprut/akkar. Kvalfangarane sjekka av og til mageinnhaldet til kvalen som var mest blekksprut med innslag av litt sild og torsk. Les mer …
 Henrik Mathiesen (1847-1927), kona Karoline Agnes fødd Nielsen og mora Karen Ingebrigtsdotter Mathiesen fødd Ranum eller Ramm. (fødd i Strinda 9. juli 1847, død same stad 8. oktober 1927) var forretningsmann, historikar, forfattar og illustratør. Spesielt kjend og populær vart han som Trondheims og Trøndelags historikar. Han var ei drivkraft i kulturminnevernet, særleg kva gjeld Nidarosdomen og andre byggverk med opphav i mellomalderen. Han gav ut eit stort tal bøker, hefte, tidsskrift og enkeltartiklar, og har illustrert ei rad historiske og arkeologiske publikasjonar.Han rekna «den trønderske stamme» som det ypparste av «det gamle folk». Det manifesterer seg tydeleg til dømes i hans argumentasjon for eit folkemuseum i Trøndelag: «Dersom en søndenfjeldsk centralisation skulde faa magt til efterhaanden at udviske den thrønderske nationalkarakter, saa vilde dette være den største skade, ikke blot for thrønderne selv, men for hele landet.»Han meinte å kunne påvise at «nasjonalånden» var meir utvikla i dei nordafjelske enn i dei sønna- og austafjellske bygdelaga. Les mer …
 Steinkjer bedehus. Her ble Inntrøndelagen fylke stifta i juni 1891. ble konstituert på Stenkjær bedehus i juni 1891. Da var lagene fra Innherred utskilt fra Trondhjems og omegns totalafholdsforening, som var blitt stiftet 23. januar 1878. Med stort engasjement gikk ildsjeler i bresjen. Dogmene ble etter hvert bekjempet og det gikk godt med organisasjonen som ble som en skole i organisasjonsarbeid og samfunnskunnskap for unge og eldre. I 1920-åra kom det flere reaksjoner, først etter kampen for forbud, så etter at kampen for forbud led nederlag. Men gløden var tydelig og organisasjonen overlevde - i litt bølgende fram- og tilbakegang. Da krigen kom til Norge i 1940 hindret det organisasjonen i å markere sine første 50 år. Men kampen er blitt videreført. Les mer …
| 
