 Foto: Akershusmuseets fotosamling (1920) i Skedsmo var i drift helt fram til 1927, mens de aller fleste sagene ved Sagelva la ned driften kort etter at dampsagene i Lillestrøm kom i gang fra 1859 og årene etter. Det var Strømmen Trævarefabrik som eide saga de siste tiårene, og de tok da bare imot litt bondeskur, det vil si små partier tømmer fra bøndene omkring. Foruten eierne av tømmeret var det bare to sagmestere. Den ene het Ola Oksefjellet, den andre het Martinsen og bodde på Volla i Lillestrøm. Les mer …
 Dette kartet fra 1760 er det eldste vi kjenner av Strømmen. Daværende og senere bruplasseringer langs Sagelva er avmerket. Foto: Gammelt kart.  Kart som viser Strømmens veinett 1880 med daværende og senere bruplasseringer. Foto: Gammelt kart.
Over Sagelva gjennom Strømmen, Skedsmo kommune, har det gjennom tidene gått mange bruer. Sagelva har i mange hundre år sørget for drivkraft til møller og sager. For landverts trafikk har derimot elva ligget som en hindring for trafikk på tvers av elvedraget. For å lette kryssingen er det opp gjennom årene bygd en rekke bruer av forskjellig type og form. Etter hvert som trafikken krevde det – eller når de ble ødelagt av elveflommen – ble bruene forsterket eller utskiftet. Fra Lørenskog grense til Nitelva har det vært så mye som 12 kjente brusteder – i tillegg til de sju demningene hvor det også har vært mulig å krysse elva, i hvert fall til fots. Regnet ovenfra kjenner vi til disse brustedene: Les mer …
 Lars Peter Selboe (1787-1856) var Skedsmos første ordfører. Dessuten var han stortingsrepresentant i flere perioder. Foto: Haavelmo I 1929. Lars Peter Selboe (født 1787 på Kongsberg, død 1856 i Skedsmo) var garver, gårdbruker, stortingsmann og Skedsmos første ordfører.
Han drev i 1810-åra et garveri på Toten, muligens Bruhaug på Galgerud nedenfor gården Rognstad. I 1813 døpte Selboe og kona Marthe Nilsen datteren Karen Sophie i Balke kirke. Selboe flyttet til Skedsmo i 1818, der han i 1822 forpaktet Kjeller gård, og i 1830 kjøpte han eiendommen.
Selboe var stortingsrepresentant i periodene 1833-1835, 1836-1838 og 1845-1851. I sin første periode engasjerte han seg i debatten om kommunalt selvstyre, og han var sterkt delaktig i utarbeidelsen av lovforslaget til formannskapsloven som ble vedtatt i Stortinget i 1837. Les mer …
 Tor Weinholdt har skaffet dette fine bildet av Gisledal mølle fra 1907. Bestefaren Peder Westbye tok bildet i 1910. er navnet som ble brukt på det området som ligger mellom jernbanen og Sagelvas utløp i Nitelva, men navnet er ikke lenger i daglig bruk. Navnet Gislebakken er ifølge Skedsmo bygdebok III nevnt allerede i 1764. Israel Johansen Gislebakken ble i 1790 viet til Kiersti Henriksdatter Ryeneie. Nedre Gislebakken var eid av Knud Ryen, enkefru Ingier og Holm Holmsen. Gisledalen var i eldre tid husmannsplass under Stalsberg. Den ble nedlagt 1865 og «utlagt til Hovedjernbanen». Fra 1800-tallet er navnet brukt som betegnelse på Gisledal mølle. Les mer …
 Breidablikk selvbyggerlag. Foto: Mogens Kaas ligger på Gamle Skjetten ved Strømmen i Lillestrøm kommune. Selbyggerlaget ble i tidsrommet 1951- 1960 landskjent for særlig to forhold: Jordhus og norgesrekord i dugnadsinnsats. Prosjektet har blitt stående som et lysende eksempel på kollektiv boligbygging i ordets rette forstand. I tiårsperioden ble det reist 48 hus, og av disse var 13 bygd av leire. Les mer …
 Johan Kjus Enger, som var med på å grunnlegge sandforretningen på Berger. Foto: Skedsmo historielags samlinger. Sandtakene på Berger i Skedsmo har en historie som går over 100 år tilbake i tid. Når vi i dag passerer industriområdene på Berger, er det få som vet at her var et av de viktigste sandtakene for levering av sand til husbygging og veier i Oslo, eller Kristiania som byen het da sandleveringen startet.
Bergermoen ble fra gammelt av omtalt som et område med «brendsand med mager jord».I 1908 solgte Olsen Berger to parseller av Bergermoen til Johan Kjus Enger og Otto M. Asak. Disse hadde da allerede startet sanduttak fra moen på en teig som tilhørte Enger i Leirsund, og anlagt en smalsporet jernbane ned til Leirsund hvor sanden ble lastet over på normalsporede jernbanevogner. Ved kjøp av de to nevnte teiger fikk de tilgang til større sandressurser i området. Sanden ble i alt vesentlig solgt til Kristiania og ble benyttet både til husbygging og veianlegg i byen. Bedriften ble kalt Skedsmo sandforretning. Les mer …
 Peder Borgen med tregjenstander som er laget av sovjetiske krigsfanger i leirene i Skedsmo. Foto: Akershusmuseet/Øivind Møller Bakken fantes under andre verdenskrig både på Bergli ovenfor Kjeller, nede på Kjeller og ved Leiravegen og Vestre Sørum gård i Lillestrøm. De tre leirene var forskjellige. Leiren på Bergli besto av soldater som var tatt til fange av den tyske okkupasjonsmakten. Den var lukket og hadde strengt væpnet bevoktning. Den hørte trolig inn under Wehrmacht, kanskje nærmere bestemt under Das Heer. Fangeleirene i Kjeller sentrum og ved Leiraveien besto av sivile personer. Les mer …
 Dette kartet over Sagdalen fra 1804 inneholder navnene på en rekke av de kjente sagmesterboligene i Strømmen. i Skedsmo var betegnelsen på huset som sageieren hadde stilt til disposisjon for sagmesteren med familie. Noen av boligene hadde et stort loft hvor mannskapene kunne huses. Andre steder kunne det være ordnet slik at ble hengt ned køyer fra innskrudde kroker i taket. Dermed kunne det anordnes en ekstra ”etasje” i halv høyde, slik at andre kunne ligge på halmmadrasser direkte på gulvet. Det ble ofte svært trangt, for langs veggene sto matkistene som mannskapet måtte ha med for hele arbeidsuken. Les mer …
 Kirkegata i 1880-åra sett fra jernbanestasjonen. Foto: Akershusbasen. ble opprettet i 1878 etter at regjeringen året før hadde bestemt at bygningsloven av 1869 skulle gjelde for tettstedet. En bygningskommune hadde et avgrenset sjølstyre innenfor en primærkommune. Fram til Lillestrøm ble egen kommune i 1908, tredoblet folketallet seg. Gater, tomter og husbygging ble fra nå av regulert, og virksomheten utviklet seg i relativt kontrollerte former. Det ble anlagt vannverk og avløpssystem, opprettet brannvesen og bygd skoler. Handelsmenn åpnet nye butikker, ny industri kom til og den etablerte industrien vokste. Telegrafstasjon, postkontor, politistasjon, kirke, apotek og lokalaviser kom som en naturlig følge av folkeøkningen. Ulike frivillige organisasjoner ble stiftet, og det politiske engasjementet i befolkningen skilte stedet ut fra bygdene omkring. Lillestrøm ble et livskraftig samfunn med bypreg. Det var jernbanen sammen med sagbruksindustrien som utvilsomt la grunnlaget for denne raske utviklingen og var hovedårsaken til at stedet ble et trafikknutepunkt på Romerike. Les mer …
| 
