 Portrett av Dagmar Lahlum 1923-1999. Hun var norsk dobbeltagent under andre verdskrig. Foto ved ukjent/MI5 - UK National Archive declassified. (født 10. mars 1923 i Sørumsand, død 28. desember 1999 i Oslo) var en landssvikdømt kvinne, som under andre verdenskrig arbeidet som dobbeltagent for den britiske etterretningen MI5. Dagmar Lahlum var ei av flere motstandskvinner som aldri fortalte noen om innsatsen sin i motstandskampen under andre verdskrig. I tillegg til dette måtte Dagmar Lahlum leve resten av livet sitt med stempel som landssviker og tyskertøs, uten at hun noen gang gjorde forsøk på å rette opp dette inntrykket. Først i 2007 kom historien hennes fram da det ble skrevet to britiske biografier om Eddie Chapman der også Dagmar Lahlums rolle under krigen ble omtalt. Les mer …
 Fengselsbygningen rundt 1950, da Stav Pleiehjem holdt til her. Foto: Akershusbasen. markante murbygning har helt siden 1863 vært et landemerke på Stavtoppen i Strømmen. Fengselet var bygd på prinsippet om ensom avsoning av de innsatte, og cellevinduene var plassert høyt oppe på veggen for at fangene ikke skulle kunne se ut. Opprinnelig var det utstyrt med 35 enkeltceller og seks fellesceller pluss en straffearrestcelle, rettslokale og leilighet til vaktmester. Maten til de innsatte var svært enkel og ble laget på kjøkkenet til vaktmesteren. Det hører med til historien at den nest siste dødsdømte fangen på 1800-tallet i Norge var plassert her før han ble henrettet. Fengselet ble nedlagt i 1904. Fra 1924 ble bygningen igjen tatt i bruk, da som Stav Pleiehjem. Pleiehjemmet ble nedlagt i 1975 etter rundt femti års drift. I 1979 ble eiendommen solgt og omgjort til hotell. Les mer …
A. M. Løes var et dagligvarehandelsfirma på Nesodden. Som handelsfirma opererte det fra 1878 til 1993, og fortsatte som driftsselskap for eiendom samtidig som A. M. Løes fortsatte noe lenger enn 1993 som merkenavn på butikkene. Firmaet ble eid og drevet av fire generasjoner Løes. Da fjerde generasjon solgte i 1993, hadde firmaet tre dagligvareforretninger på Nesodden og to i Moss. Butikkene havnet i det som ble Norgesgruppen. Parallelt hadde Anton Løes jr. vært med på oppstarten av en ny matkjede, Meny. Kjeden skulle skille seg fra lavpriskjedene med større varesortiment og mer bestemmelsesrett for den enkelte kjøpmann, mens felles tv-markedsføring ble sett på som helt nødvendig. Les mer …
 Den gamle prestegarden i Rendalen, der Samuel Mandall bodde. Foto: Fra Øvre Rendalen: gårdenes og slektenes historie. (født 2. juni 1748, død 4. juni 1843), i Rendalen også kjent som «Gammel-Samuel», var sokneprest i Rendalen i åra 1787-1827. Han var en svært populær prest i bygda, fordi han var omgjengelig, dyktig og opptatt av bygdas interesser: Han sørget for restaurering og nybygg på prestegarden, og var opptatt av fattig- og skolevesen, men var også opptatt av å styrke «sedeligheta» i bygda. Han er skildret skjønnlitterært av Jacob Breda Bull i de to romanene Hr. Samuel og Hr. Samuels rike, der han er hovedperson. Herr Samuel var født på Søgarn Låke i Nannestad, og var sønn av sekondløytnant Jens Samuelsen Mandall (1729-1806) og Anna Munch Grüner. Både moren og faren hans var prestebarn: Morfaren var sokneprest i Romedal Peter Christian Jenssen Grüner, mens farfaren var sokneprest i Nannestad Samuel Mandall. Onkelen hans Fredrik Grüner Mandall (1727-1802) ble dessuten sokneprest i Sørum. Familien flyttet til garden Brattvoll i Romedal i 1752. I 1764 flyttet de så videre til Granberg i samme bygd. Les mer …
 Anders Haneborg på et maleri fra 1810, fotografi fra Haneborg-familiens stamtavle. (født 15. januar 1767, død 31. juli 1847) var gardbruker og stortingsmann. Han hadde i sin ungdom en militær karriere, og deltok i både tyttebærkrigen i 1788 og krigen mot Sverige 1814. Som gardbruker drev han slektsgarden Mellom-Haneborg i Aurskog, der han videreførte farens arbeid med å drive garden på dyktig vis. Haneborg satt på to storting, i 1818 og 1821, der han markerte seg mot gamle privilegier i flere saker. Les mer …
 Ruinen av Gudleiv Asakar Kirkja sett mot vest med inngangen. (2012) var en middelalderkirke som sto på eiendommen Østre Asak i Leirsund i nåværende Lillestrøm kommune. Fra kirken er det en praktfull utsikt mot store deler av Skedsmo. I dag er det kun en liten ruin igjen av denne helligdommen som eksisterte i omlag 200 år fra det 14. til det 16. århundre. Innvendig mål av ruinen er 10,7 meter lang og 6,5 m bred, og det var således en liten kirke. Den hadde ikke kor, noe som er meget sjeldent. Man kjenner kun til en annen kirke i Norge av dette slag, nemlig Bønsnes kirke på Ringerike. Inngangen var mot vest, og ved østveggen kan man fortsatt se fundamentet til alteret. Det kan ha vært vinduer på sydveggen. Nordveggen har antagelig vært uten vinduer. Kirkelyden skulle være beskyttet mot det kalde og onde fra nord. Les mer …
 Lillestrøm Ynglingeforening utenfor Lillestrøm Bedehus i 1890. Foto: Akershusbasen. Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet 29. september 1865. Det var stasjonsmesteren ved Strømmen stasjon, Ole Jensen, som stiftet foreningen, og den omfattet hele Skedsmo sogn der også Lørenskog inngikk. Med et avbrudd i 1886 var Jensen formann i foreningen de første 30 årene. I 1886 var sagbruksarbeider og stortingsvaramann for Høyre, August Thoresen, formann. Han preget foreningen med sin sterke religiøsitet og sitt totalavhold. Fra Ole Jensens formannstid i foreningen vet en lite fordi møteprotokollen er kommet bort. Men fra noen muntlige og andre skriftlige kilder har en greid å skaffe opplysninger fra disse 30 årene.
Medlemstallet vokste raskt, og de fleste medlemmene var fra Strømmen og Lillestrøm. Det var mest arbeidere som sluttet seg til foreningen.
Foreningen var godt organisert, og den hadde sterke organisasjoner i ryggen. Den sluttet seg til Det Norske Misjonsselskap. Lutherstiftelsen sendte hvert år predikanter som holdt oppbyggelsesmøter i Lillestrøm og Strømmen. Dessuten reiste pastor Johan Cordt Harmens Storjohann i Kristiania Indremisjonsforening hver søndag i flere år til Strømmen og Lillestrøm, og en vekkelse oppstod. Teologisk hadde foreningen stor autoritet fordi bekjennelsen var svært lik statskirkens lære. Derfor ble den ikke motarbeidet av embetsmenn og andre øvrighetspersoner. Les mer …
| 
.jpg)
