| Om Oslo kommune
|
 Oslo gamle rådhus. Foto: Mahlum Oslo (1624-1925: Christiania, fra 1877/1897 også skrevet Kristiania) er en by, kommune og fylke i Norge samt landets hovedstad og største by. Byen kan dateres til tiden rundt år 1000, og ble i 1314 hovedsete for Norges rikes kansler. Etter en tredagers brann i 1624 ble byen flyttet noen steinkast vestover og anlagt under navnet Christiania, mens det opprinnelige Oslo beholdt sitt navn som et område utenfor byen. Under byutvidelsen av 1859 ble forstaden Oslo innlemmet i Christiania, og fra 1925 ble Oslo igjen navnet på Norges hovedstad. Opprinnelsen til navnet Oslo har vært omstridt. Det har ikke noe å gjøre med «Loelva», et elvenavn som er nevnt først i 1613 i Norriges beskrivelse av Peder Claussøn Friis. Her blir byens navn forklart som «Loens os». Byen lå ved utløpet av elven Alna, og dette er elvens egentlige navn. Siste ledd er sikkert; det betyr slette, engslette eller elveslette. I middelalderen ble navnet skrevet både Anslo, Ásló og Ósló, de førstnevnte formene er de tidligst belagte. Første ledd hentyder enten til åsen bakom den opprinnelige Oslosletta, Ekeberg, eller til det norrøne ordet for gud som hadde den latine formen «ans». De tolkningene som har mest for seg, er altså enten «sletten under åsen» eller «gudenes slette». Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
Schiøllgården er en monumental forretningsgård i Prinsens gate 26 i Oslo med front mot Wessels plass og Stortinget. Bygningen ble oppført som leiegård med fire etasjer for Oscar Schjøll, som bodde her fram til han døde.
Arkitekt for Schiøllgården var Henrik Nissen, som også tegnet den nærliggende Frimurerlosjen noen år senere. En femte mansardetasje ble bygget på i 1898-1899, arkitekt for dette var Christian Reuter.
Leiegården var uvanlig stor i sin tid, og det spesielle med denne er at den ble bygget som to adskilte enheter, med en felles fasade i nyrenessanse. Det var inngang til disse to delene de to flotte smijernsportene som er plassert ved siden av hverandre midt på fasaden. Dette midtpartiet har en tempelgavl, og aksen danner skillet mellom de to bygningsenhetene. Bygningens veggflater er i pusset og upusset rød tegl med detaljer i sandsteinsfarget puss, og store rundbuede vinduer. De horisontale stripene i andre og tredje etasje er et dominerende trekk. De to brutte hjørnene har hengende karnapp. Les mer …
Bergensbanen er i dagligtale ensbetydende med jernbanesambandet mellom Bergen og Oslo. Etter at den sammenhengende sporforbindelsen var ferdig i 1909, er både infrastrukturen og togenes kjørerute blitt endret. Bergensbanen er slik sett et begrep med skiftende geografisk innhold. Togenes opprinnelige kjørerute var Bergen-Voss-Hønefoss-Roa-Kristiania Østbanestasjon. Under andre verdenskrig fulgte togene ruten Bergen-Voss-Hønefoss-Hokksund-Drammen-Oslo Vestbanestasjon, sågar med elektrisk drift Drammen-Oslo V for å spare mangelvaren kull. Etter krigen gjenopptok togene ruten over Roa. I 2016 fremføres persontogene ordinært via Drammen til Oslo Sentralstasjon og unntaksvis over Roa. Godstogene går over Roa til Grefsen og videre over Alnabanen til Alnabru godsterminal.
Les mer …
 Aagot Noss førebur utstillinga Folk og klede på Norsk Folkemuseum i 1994. Foto: Bjørg Disington/Norsk Folkemuseum (1994) (fødd 9. oktober 1924 på Ål i Hallingdal, død 5. april 2015 i Oslo) var ein nestor innan folkedraktforskinga her til lands og utmerka seg også internasjonalt. I nesten førti år var ho konservator ved Norsk Folkemuseum, og i desse åra dreiv ho eit omfattande redningsarbeid for folkedraktene og tradisjonane rundt dei. Ho samla, teikna, fotograferte, filma og katalogiserte, men ho presenterte også materialet i talrike artiklar og bøker, foredrag og utstillingar. Få, om nokon, hadde breiare og djupare kunnskap om norske folkedrakter enn ho. Les mer …
 Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer …
 Johan Grøttumsbråten fotografert i 1925 Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 24. februar 1899 i Sørkedalen i Aker, død 21. januar 1983) var skiløper, flere ganger olympisk mester, verdensmester og Holmenkollvinner. Johan Grøttumsbråten var sønn av gårdbruker Peder Grøttumsbråten (1862–1948) og Julie Iversen (1873–1934). Han var gift med Maggi, født Hansen (1903–89). Johan Grøttumsbråten begynte som skogsarbeider hjemme i Sørkedalen etter endt skolegang. Han ble tidlig en aktiv skiløper, og gikk først for hjembygdas idrettslag, fra og med sesongen 1920 for Bondeungdomslaget (BUL). Grøttumsbråten ble olympisk mester i kombinert både i St. Moritz 1928 og i Lake Placid 1932. I 1928 vant han også gull på 18 km langrenn. Han var verdensmester tre ganger, i kombinert i 1926 og 1931, og i 1926 på 18 km langrenn. Under krigen var Grøttumsbråten involvert i motstandsarbeid. Han var en periode kurersjef i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, inntil han i 1944 måtte rømme til Sverige. Les mer …
 Storgata har siden trikkens tidligste dager vært ei viktig sporveisgate.  Storgata med Brugata holdeplass. Foto: Roy Olsen (2017)  Storgata med trikk SL79 133 sett østover fra Brugata hp. Foto: Roy Olsen (2009)  Storgata sett fra Nybrua ved gatas ende. Foto: Roy Olsen (2007)  Parti fra Storgata i Oslo, nær Legevakten, i april 2014. Storgata er ei gate i det sentrale Oslo, i bydelene Oslo sentrum, St. Hanshaugen og Grünerløkka. Den går i dag fra Dronningens gate ved Kirkeristen til Nybrua, og er en av byens eldste gater.
Da Storgata ble anlagt, antagelig kort tid etter at byen ble flyttet i 1624, lå den i sin helhet utenfor vollene og den egentlige by. Den var en hovedinnfartsåre fra Vaterlands bru gjennom forstadsbebyggelsen inn til Store Voldport. Gata fulgte et annet løp enn i dag. Den gikk fra Kirkeristen til krysset med dagens Brugata, og fulgte i hvert fall fra 1700-tallet det som nå er Brugata til Vaterlands bru. I denne perioden ble gata gjerne kalt Vaterlands Storgade.</onlyinclude>
Det nåværende gateløpet videre fra krysset med Brugata ble anlagt på 1700-tallet. Den var da en tilførselsvei til løkkeeiendommene i området, fram til omtrent der Hausmanns gate nå ligger. I 1827 ble den opparbeidet helt fram til Akerselva, i forbindelse med at Nybrua sto ferdig dette året. Selskabet for Oslo Byes Vel deltok i denne prosessen, både veibyggingen og beplantning langs den siste delen av veien. På dette tidspunktet fikk Brugata sitt nåværende navn og Storgata sitt nåværende løp. I 1784 hadde forøvrig området fram til Brugata blitt innlemma i byen, og området langs Storgata nord for Brugata ble innlemma i 1839.
Helt fra trikken kom til Oslo, har Storgata vært en viktig sporveisgate, og fortsatt har flere trikke- og busslinjer hovedtrasé gjennom gata. Tidligere svingte en del trikker ned Brugata, men der er det ikke lenger trikkespor.
Forstadsbebyggelsen langs Storgata ble tidlig preget av handel og håndverk. Fortsatt i dag er gata, og spesielt den sørlige delen, først og fremst en forretningsgate.
Eiendommer
| Nr.
|
Oppført
|
Type
|
Historie
|
Bilde
|
| 1
|
1899–1902
|
Doblouggården, femetasjes forretningsgård
|
Oppført for grosserer Christian Larsen, ark. Julius Johannessen Foseid. Navn etter Brødrene Dobloug, manufakturforretning fra 1901. Nå annen næringsvirksomhet. Se også Dronningens gate 40.
|
|
| 2-4-6
|
1973
|
Moderne forretningsbygg
|
Oppr. tre bondehandelsgårder, ca. 1700. Nr. 4 freda, men eksisterer ikke lenger. Nybygg 1973 til kontor og forretninger. Norges Automobilforbunds kontorer 1973–2010.
|
|
| 3
|
1700-tallet, ombygget ca. 1920
|
To og en halv etasjes forretningsgård
|
Ombygd flere ganger. Da justisråd Paul Thrane eide gården var den sentrum for Oslos musikkliv og Waldemar Thrane vokste opp her. Inngikk i løkkeeiendom. Kjøpt 1821 av Jørgen Young som bodde resten av livet. Idag bl.a DNT Oslo og Omegn og Norsk Speidermuseum.
|
|
| 5
|
1955
|
Seksetasjes forretningsgård
|
Fasade fra 1991.
|
|
| 7
|
1901
|
Femetasjes forretningsgård
|
Ar. Kristen Rivertz. Konfeksjonsfabrikken og -butikken Stor-Ko-Fa 1929–1988.
|
|
| 9
|
Ca. 1848
|
Bygård
|
Reist for kjøpmann Thomas Gjørstad
|
|
| 10a og 12
|
1933 og 1934
|
Forretningsgårder
|
Tidligere håndverkergård, Schougården, oppført 1818 for garvermester Hans Helge Schou. Nå to funksjonalistiske forretningsgårder, ark. Ole Sverre. Bygningene sto ferdig i 1933 (nr. 10 A) og 1934 (nr. 12).Innflytterlaget Sunnmøringen drev kafé i nr. 12 noen år på slutten av 1940-tallet.
|
|
| 11
|
|
Forretningsgård
|
|
|
| 13a
|
|
|
Buddhistorgansisasjonen Karma Tashi Lings samlingssenter
|
|
| 14
|
|
Østbygården, forretningsgård
|
Løveapoteket fra 1934 til 1989.
|
|
| 15
|
1886
|
Gilbogården, treetasjes gård
|
Navn etter børstefabrikant Ole Gilbo, forretningen i drift 1895–1987, senere samme år McDonald's andre restaurant i Norge.
|
|
| 17
|
1870-åra
|
Bolighus med forretninger
|
Norli bokhandel i første etasje.
|
|
| 18
|
2012-
|
Forretningsgård
|
Treetasjes bolig- og forretningsbygg fra 1881 med Carlings Magasin for herrer fra 1920-åra, jeansbutikk fra 1980. Kjøpt av Olav Thon og revet 2012. Nytt bygg på åtte etasjer og to underetasjer oppført 2016. Butikk- og kontorbygg for Riksrevisjonen.
|
|
| 19
|
|
Forretningsgård
|
|
|
| 20
|
Ca. 1900
|
Gresviggården, forretningsgård
|
Kontor- og forretningsbygg, navn etter Gresvig sykkelfabrikk som holdt til der fra 1910-åra
|
|
| 22
|
1898–1900
|
Forretningsgård
|
I en tidligere bebyggelse startet forløpeeren til Conrad Langaards tobakksfabrikk i 1849/50. Dagens bygningsmasse dekker hele kvartalet til Stenersgata. Dovrehallen lå her, idag serveringssted med samme navn.
|
|
| 21-23
|
1932–1935
|
|
Nå del av Folketeaterbygningen (Youngs gate 2). Tidligere Basarhallene, apoteket Løwen, posthus 1813–1832.
|
|
| 24
|
1700-tallet
|
Oppført som stall og driftsbygninger
|
Stallen er bevart
|
|
| 25
|
1916
|
Seksetasjes forretningsgård
|
Jugendstil, ark. Rudolf Emanuel Jacobsen. Først Olympia kino, senere Konfektionshuset og kinoen Scala Teater. Så flere konfeksjonsforretninger, pr. 2013 Edvin's. Antirasistisk Senter har sine kontorer i bygningen.
|
|
| 26
|
1898–1899
|
Femetasjes forretningsgård
|
Oppført i nybarokk for grossererne Severin Westberg og Schjerve ved arkitekt Ludwig Zapffe. Tidl. kjeglebane, trykkeri og konfeksjonsfabrikk. En rekke serveringssteder i andre etasje, først Mercur avholdskafé. Bella Napoli var her i flere tiår. Phos Foto holdt tidligere til i bygningen.
|
|
| 27
|
1837
|
|
Fasade fra 1931. Tidligere overrettsprokurator Schjødts hus, med det katolske Olavskapellet, første katolske kapell etter reformasjonen. Deretter boktrykkere. Rivningsdiskusjoner i 2010[1]. En av Oslos eldste murgårder. Nå asiatisk butikk.
|
|
| 28
|
1895
|
Fireetasjes leiegård
|
Kaffistova fra 1930-åra, Follestad & Co fra 1923, Ur & Optikk AS fra 1950-åra. Nå Gullborgen.
|
|
| 31
|
Ca. 2000
|
Forretningsbygg
|
Tidl. forretningsgård fra 1859, Fortuna Bryggeris ølhaller fra 1891, Arbeiderforeningen av 1894 fra 1890-åra. Revet 1990-åra, nybygg for Sparebank1.
|
|
| 32
|
|
Forretningsbygg
|
Gunerius
|
|
| 33
|
1938
|
Nietasjes kontorbygg
|
Tidl. Christiania tukthus, oppført 1737–1740, ark. Gabriel Bätzman, revet 1938. Nybygget fra 1938 var under okkupasjonen 1940–1945 det tyske Stadtkommandantur. Etter krigen Norges statsbaners hovedadm., nå i Prinsens gate.
|
|
| 34
|
1971
|
Gunerius
|
Kjøpesenter fra 1971, erstattet tidl. handelsbygg fra 1879 som erstattet eldre driftsbygninger
|
|
| 34b
|
Tidlig 1800-tall?
|
Toetasjes gård
|
En av gatas eldste bygninger. I andre halvdel av 1800-tallet eid av garver Charles Borgen. Gullsmed Paul Bjerke hadde forretning her fra 1960-åra.
|
|
| 36a
|
1932
|
Salgshallen, basarbygning
|
Erstattet Basarhallene ved Youngstorget da disse ble revet.
|
|
| 36b
|
|
Mangelsgården
|
Tidl. Prins Christian Augusts Minde, senere Christiania Gassverks adm.bygg, Arbeidsformidlingen, Arbeidsløses kafé og Gaasa bar, pub
|
|
| 36c
|
1883
|
Gassverksbygget
|
Administrasjonsbygg for Christiania Gasværk, reist 1883, ark. Georg Andreas Bull. Nedlagt 1978.
|
|
| 37
|
1898
|
Leiegård
|
Oppført i nyrenessanse/nybarokk, med fasader i upusset og pusset gul tegl, ark. Karl Høie og Olaf Boye. Olsens Enke hadde fra 1860-åra denne kontoradressen før flytting til Elmholt på Bestum i 1878.
|
|
| 38
|
1940
|
Blå Kors-huset, nietasjes forretnings- og kontorbygg
|
Forsamlingssal (600 plasser), Blå Kors-klinikk for rusmiddelavhengige. MiRa-senteret. Huser hovedkontoret til Mental Helse og Redd Barna.
|
|
| 40
|
1859/1959
|
Sykehus
|
Fra 1859 Krohgstøtten sykehus, fra 1900 Oslo kommunale legevakt i sykeshusets kirkurgiske avdeling, påbygg fra 1959, ark. Ø. Grimsgaard og K. Grevstad. Opprinnelig Saugbankens fattighus fra 1705.
|
|
| 42
|
1833
|
Krohgstøtten
|
Monument for statsråd Christian Krohg.
|
|
| 43
|
|
Forretningsbygg
|
Hornaas Musikk siden 1908
|
|
| 45
|
1892
|
Serveringssted og boliger.
|
Restaurantvirksomhet fra 1877, Restaurant Cordial 1928-2002. Rehabilitert i 2006, boligsameie.
|
|
| 51
|
1937
|
Åtteetasjes kontor- og industribygg
|
Funksjonalistisk stil, ark. Fritz Jordan. 10 500 m² kontorareal. Rehabilitert 2013/2014. Utleid til Oslo kommune og huser kontorene til Helseetaten, Velferdsetaten og Bydel Grünerløkka.
|
|
| 53
|
1975/
2001–2003/
2009–2010
|
Studentboliger og hotell
|
Stiftelsen Anker Studentbolig og Hotel, tidl. Oslo Gassverk fra 1890-åra. Gassverkets anlegg revet 1969.
|
|
| 55
|
1975/
2001–2003/
2009–2010
|
Studentboliger og hotell
|
Stiftelsen Anker Studentbolig og Hotel, tidl. Oslo Gassverk fra 1890-åra. Gassverkets anlegg revet 1969.
|
|
Referanser
Kilder
Koordinater: 59.9147177° N 10.7515751° Ø Les mer …
 Motiv fra Holtet hageby, Samvirkeveien. er et boligfelt på Bekkelagshøgda i Oslo, i Bydel Nordstrand. Det avgrenses av Ekebergsletta i øst, Ekebergskogen i nord og vest, og av Sandstuveien i sør. Hagebyen har adresser til Einerveien, Ekebergveien, Erlandstuveien, Høgdefaret, Fredveien, Samvirkeveien, Smedstusvingen og Sandstuveien, og består av vel 50 hus med til sammen 180 leiligheter. Boligfeltet ble utbygd i åra 1923-1930, og var et pionerprosjekt innen boligsamvirket her til lands. Stedet var kjent som «Den røde by». Noe av bakgrunnen for det var at det var fagforeningene i Oslo som stod bak utbyggingen, og mange markante personligheter på den politiske venstresida har hatt sitt hjem her. Hagebyen ble sett på som en sosialistisk enklave i et strøk som ellers var preget av borgerlig, etablert villabebyggelse. Vinnerutkastet hadde tittelen Den røde by, og var utarbeidet av arkitekt Jacob Christie Kielland. Hans arkitektur ble valgt, men feltet ble ellers oppbygd etter en reguleringsplan fra et annet innkjøpt utkast i konkurransen, av Gunnar Bjerke. Les mer …
 Vilnius rundt Annas fødsel. Foto: Abdon Korzon/Trakai historiske museum (1860) (1860-1939) ble født som Anna Prusan i Vilnius i 1860. Hun var blant utallige russiske jøder som dro vestover rundt århundreskiftet. Annas historie er helt og fullt hennes egen, men samtidig ganske typisk for jødene som kom østfra til de skandinaviske landene i tida før og rundt 1900.Anna fikk et forholdsvis langt liv. Hun var nesten åtti år da hun døde i 1939. Om hun fremdeles var frisk på denne tida, rakk hun sannsynligvis å bekymre seg for jødenes vanskelige situasjon i Europa. Mange i det jødiske miljøet i Norge hadde flyktet fra pogromer og andre vanskeligheter i Russland, og hadde håpet at Vest-Europa skulle bli en trygg havn. På 30-tallet var det mange som forstod at det kanskje ikke kom til å fortsette å være slik. Anna slapp i alle fall å oppleve andre verdenskrig, med de lidelser krigen og Holocaust førte til for etterkommerne hennes. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Oslo kommune
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
