Skedsmokvinner i lokalhistorien er en del av lokalhistoriewikiens delprosjekt Kvinner i lokalhistoria. I innledningen til delprosjektet heter det: «I lokalhistoria, som i historieskriving og -forsking ellers, er kvinner ofte underrepresentert. Dette skyldes til dels at det kan være vanskeligere å finne kvinner å omtale i eldre tiders politiske og økonomiske historie, der kvinner gjerne enten spiller biroller eller omtales kollektivt. Men det skyldes også at historie som andre akademiske fag har vært mannsdominert, og har oversett viktigheten av kvinner og av «kvinnelige sysler». Dette samsvarer med forholdene i Skedsmo. Les mer …
 Farseggen er en av de eldste ferdselsveier i Skedsmo. Ferdselen på veiene i Skedsmo i tidligere tider var langt mer variert enn dagens ensidige biltrafikk. Hver dag farer biler i tusentall gjennom romeriksbygda. Det vi kanskje ikke tenker på, er at gjennom Skedsmo har det vært ferdsel i uminnelige tider. Beliggenheten i forhold til Oslofjorden og mulighet for havn er slik at ferdsel fra sjøveien og inn til de produktive områdene nord på Østlandet har gått gjennom dette området.
Hestekjøretøyer i forskjellige varianter var nok i flertall, og i travle tider kunne det gå over hundre vogn-/sledelass og skysstransporter i døgnet gjennom bygda. Men mer «eksotiske» innslag som store fedrifter, hestehandlere, kremmere, personer som tilbød forskjellige tjenester eller søkte arbeid, omstreifere og lirekassemenn var slett ikke uvanlig. Ja, gjennom århundrer har fant og fut, konger og riksforsamlingsmenn ferdes på veiene gjennom Skedsmo. Les mer …
Huseby skole i Oslo kommune ligger i Sørkedalsveien 167. Skolen ble etablert i 1861 som en av 14 fastskoler i Aker herred. Skolen er i dag en barneskole (1.-7. trinn) og hadde ved årsskiftet 2017/18 771 elever og 78 ansatte. I årene 1968 til 1984 hadde skolen også ungdomstrinn. Skolen har navn etter Nordre Huseby gård som lå på den andre siden av Sørkedalsveien for skolen. Gårdsbygningene ble fjernet i 1984 i forbindelse med utbyggingen av den nye Huseby leir, som også var anlagt på gårdens grunn. 29. februar 2016 fikk skolen syv nye klasserom i det nye «Superkubebygget». Dette ligger i den lille skolegården øst for skolen mot Persbråten videregående skole, og er et modulbygg på to etasjer med en grunnflate på rundt 1450 m² og ligger i umiddelbar nærhet av eksisterende bygninger. Les mer …
 Elever og lærere ved Lillestrøm middelskole i 1892. Navnet på skolen de første årene var Lillestrømmens Middelskole Foto: MiA. ble opprettet i 1884 av cand. theol. Sverre F. Johnsen og cand. philos. Jens Skogvold med navnet Lillestrømmens Middelskole. Skolen var privat, og den var eid og ble drevet av Johnsen og Skogvold. Det var økonomisk vanskelig å drive privatskole i Lillestrøm, og derfor hadde den flere eiere fram til 1922 da den ble kommunal. En lov i 1938 avløste den gamle middelskolen med realskole, og det siste kullet på middelskolen i Lillestrøm gikk ut i 1941. Fra da av ble skolen en fullstendig videregående skole med realskole og gymnas. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Dampskipet «Strømmen» på Øyeren i 1925. Foto: Akershusbasen. ble bygd ved Akers mekaniske verksted i 1865 og satt i rutetrafikk på Øyeren 19. september det samme året. Det var Norsk Hovedjernbane (NSB) som fikk bygd og drev båten som fraktet passasjerer og gods og fra 1873 post til bygdene ved Øyeren. «Strømmen» hadde på det meste ni anløpssteder mellom Dampskipskanalen i Lillestrøm i nord og Sandstangen i sør. Den hadde vanligvis ti seilingsmåneder i året, den korresponderte med togtrafikken i Lillestrøm og kunne frakte 180 passasjerer. Godsmengden og tallet på passasjer ble kraftig redusert fra 1889 da jernbanen i Indre Østfold ble anlagt, og heretter var turisttrafikken den største inntektskilden. Dette året ble «Strømmen» solgt til et privat eierselskap. Et nytt selskap kjøpte båten i 1919, og etter den siste sesongen i 1927 ble den året etter solgt til Christiania Spigerverk der den endte sine dager som spiker. Les mer …
 Akershus Arbeiderblads lokale i 1930-åra. Foto: Akershus Arbeiderblad/Akershusbasen. er en oversiktsartikkel om det livlige avismarkedet i Lillestrøm og omegn. Av oversikten nedenfor går det fram at mange av avisene hadde kort levetid. Dette var ofte aviser som oppsto av enkeltpersoners særinteresser og politiske engasjement. Fra midten av 1800-tallet begynte en stor innflytting fra hele landet til de nye industristedene Strømmen og Lillestrøm. Her oppsto det radikale miljøer, og partiene Høyre og Venstre kjempet om arbeidernes stemmer etter utvidelsen av stemmeretten i 1884, men særlig etter at den allmenne stemmeretten for menn var innført i 1898. Særlig var sagbrukseierne ivrige etter å få arbeiderne til å stemme konservativt. Derfor spredte de både lokale og regionale høyreaviser blant sagbruksarbeiderne. Les mer … | 
