Lokalhistoriewiki:Ukas artikkel 2018

Hvis du vil legge inn en ny utvalgt side, klikk på en av rødlenkene og skriv inn:

{{:Utvalgt artikkel}}''[[Utvalgt artikkel|Les mer...]]''

Bytt ut begge stedene det står utvalgt artikkel med den artikkelen du har valgt ut.

For forslag til ukas artikkel, se Kategoridiskusjon:Kandidater til ukas bilde og artikkel.


Uke 1 / Veke 1

Den nye kommunen har navn etter det kjente landemerket Færder fyr.
Foto: Ole Gaasø (2008)

Færder kommune ligger i Vestfold og Telemark fylke. Kommunen ble oppretta den 1. januar 2018 ved sammenslåing av tidligere Tjøme og Nøtterøy kommuner i daværende Vestfold fylke. De to kommunene hadde 20. januar 2016 felles kommunestyremøte der ønske om sammenslåing ble vedtatt, og 18. mars samme år ble sammenslåinga formelt vedtatt av Kongen i statsråd. De to kommunene hadde til sammen 26 445 innbyggere per 1. januar 2015. Av disse bodde 21 483 i Nøtterøy og 4962 i Tjøme. Forut for de kommunale vedtakene var det holdt folkeavstemning i Tjøme. Denne ble gjennomført på valgdagen i 2015. 45 prosent stemte for sammenslåing med Nøtterøy, 18 prosent for sammenslåing med Nøtterøy og Tønsberg og 36 prosent stemte for å forbli en selvstendig kommune. Den 28. oktober 2015 inviterte Tjøme nabokommunen til forhandlinger, og 4. november 2015 takka et enstemmig formannskap i Nøtterøy ja til dette. Les mer...

Uke 2 / Veke 2

Gunnar Sønsteby 2008.
Foto: Arnephoto, Wikimedia Commons.
Gunnar Sønsteby, kjent som «Kjakan» og «Nr. 24» (født 11. januar 1918Rjukan, død 10. mai 2012 i Oslo), var en av de mest kjente motstandsmennene under andre verdenskrig. Han er den eneste nordmann som er dekorert med Krigskorset med tre sverd. Sønsteby var opprinnelig fra Rjukan. Foreldrene var Gustav Sønsteby (1885-1960) og Margit født Lien (1888-1964). De flyttet fra Notodden, der Gustav var anleggsarbeider, til Rjukan i 1912. Der ble Gustav ansatt ved Norsk Hydro som håndverker, arbeidsformann og skiftarbeider. Moren var fra Notodden og var utdannet syerske. Familien bodde i Gunnars oppvekst i en toroms leilighet i en av Hydros firemannsboliger. Gunnar hadde en søster.

I motsetning til hva som var vanlig andre steder i mellomkrigstida, var det på Rjukan bevisst lagt til rette for en brei sosial rekruttering til høyere utdanning. Også for arbeiderungdom med lyst og evner i den retning var det naturlig å velge middelskole og gymnas. Gunnar Sønsteby tok artium i 1937. Det dannet seg tidlig et sterkt antinazistisk miljø ikke minst blant skoleungdommen på Rjukan.Les mer...

Uke 3 / Veke 3

Den daværende Haslum stasjonBærumsbanen i 1920-årene. Stasjonsbygningen med seteritak. Haslum var dengang banens endestasjon, og enkeltsporet videre gikk bort til verkstedsområdet på Avløs stasjon. I 1930 ble dette enkeltsporet forlenget ut til Kolsås stasjon.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1924-1929)
Kolsåsbanen er i dag en del av Oslo og omegns T-banenett. Banen var før oppgraderingen i årene 2008-2014 en av A/S Oslo Sporveiers fire vestlige forstadsbaner som samles i fellestunnelen Majorstuen–Nationaltheatret–Stortinget. Strekningen fra Stortinget til Kolsås i Bærum er 17,45 km lang og hadde før stengningen i 2006 25 stasjoner. Den har felles trasé med Røabanen til den tidligere holdeplassen Sørbyhaugen, og krysser grensen til Bærum ved Lysakerelva. Banen inngår fra 2016 i T-banens linje 3 med Østensjøbanen som har Mortensrud stasjon som endestasjon i den andre enden, en strekning på nesten 31 km. En rekke av holdeplassene hadde opprinnelig små ekspedisjonsbygninger, dette gjaldt Jar, Tjernsrud, Ringstabekk, Egne Hjem, Bekkestua og Haslum, alle disse er nå revet. Bygningstypen er bevart på Kolsås stasjon og er flyttet og rehabilitert i forbindelse med oppgradering av stasjonen til T-banestandard. Bygningstypen som var utformet i nybarokk med såkalt seteritak, og var tegnet av driftsingeniør Jan Bernhard Greve (1877–1940) ved Kristiania Elektriske Sporvei. Han brukte sannsynligvis tilsvarende bygninger på Ekebergbanen som forbilde. Disse var tegnet av arkitekt Erik Glosimodt.Les mer...

Uke 4 / Veke 4

Kensingtonsteinen som vart hevda funne i jorda i Kensington, Minnesota 1898. Biletet viser dei to flatene med runeteikn på steinen. Runesteinen er av mellom anna av historikaren Hjalmar Rued Holand sett i samband med Pål Knutsson frå Onarheim, Tysnes i Sunnhordland, som ifølge Holand sin teori leia eit større følgje inn i det noverande Minnesota 1362.
Foto: Flom: The Kensington Rune-Stone: an address (1910)

Kensingtonsteinen er ein stein med runeteikn som vart hevda funnen i jorda like utanfor småbyen Kensington, Minnesota i 1898 av den svenske farmaren Olof Ohman. Fleire naboar stadfesta funnet, men etter ei tid vart steinen avfeid som falskneri etter at fleire språkekspertar hadde undersøkt steinen, og Ohman fekk den i retur. I 1907 vart steinen «gjenoppdaga» av den norskamerikanske historikaren Hjalmar Rued Holand (1872-1963) som etter kvart fekk påvist at runeteikna var 1300-tals runer og ikkje ei dårleg etterlikning av vikingruner som ein først gjekk ut frå, og steinen vart no atter ein gong gjenstand for ein ny debatt, som framleis bølgjer fram og tilbake. Steinen vart godteken som ekte av The Minnesota Historical Society, som seinare trekte godkjenninga tilbake og i dag er den eit ikkje-tema for selskapet. Steinen vart seinare stilt ut i Smithsonian Institiution 1948 og seinast på Statens Historiska Museum i Stockholm 2003, men den framherskande oppfatninga er likevel framleis at steinen er uekte.Les mer...

Uke 5 / Veke 5

Flyfoto av Sandvika 1933-36.

Industrialiseringen av Sandvika i Bærum kommune hadde sin første fase fra rundt 1870. Igangsetter for mange av bedriftene i og ved Sandvika var Caspar Donato Brambani, men også familien Heitmann (med Victoria Linoleumsfabrikk) og Eyvind Lyche (med Hamang Papirfabrikk) var meget sentrale. Industrialiseringen var med på å legge grunnlaget for at Sandvika på 2000-tallet fikk bystatus.

Sandvika hadde alltid hatt båtanløp, og fra 1872 også jernbanestasjon. Herfra gikk sidespor til flere av fabrikkene nevnt under. Fabrikkene står her i den rekkefølgen de lå på vei oppover Sandvikselva; det bemerkes at man ikke ville funnet alle i drift på et og samme tidspunkt.Les mer...

Uke 6 / Veke 6

Flyfoto med omtrentleg omriss av kyrkjetomta.

St. Peter kyrkje var ei kyrkje på garden Opsvik (tidl. Oksvik) på Stranda i Møre og Romsdal. Kyrkja blei truleg bygd alt på 1000-talet og nemnd som soknekyrkje på 1400-talet. Kyrkja eller kyrkjestaden var i bruk seinast i 1570-åra. Kyrkja og soknet var nedlagt i 1589 då den ikkje er nemnd i kyrkjerevisjonen dette året, men både på 1700 og 1800-talet var det framleis synlege restar etter kyrkja. I 1876 målte Peder Fylling opp kyrkjetufta til 8x10 meter, og ein steinkross hadde stått vest for kyrkja nokre år tidlegare. Delar av tufta etter kyrkja og deler av fundamentet for kyrkjegardsmuren er framleis synleg som såkalla crop-marks, dvs. variasjonar i vegetasjonen. Les mer...

Uke 7 / Veke 7

Eldre gravminner ved Flesberg stavkirke, Numedal.
Foto: Stig Rune Pedersen (2011)

Et gravminne er en minnegjenstand i stein, metall eller tre som settes opp ved en grav. På den er det skrevet avdødes navn, fødsels- og dødsår, gjerne også full dato. En kort eller lengre tekst om avdøde kan forekomme, og det har i perioder vært vanlig å ta med yrket avdøde hadde. Ofte er det også et motiv eller en annen kunstnerisk omramming på gravminnet. Gravminner har en lang historie i Norge. Helt siden før kristen tid har nordmenn satt opp gravminner ofte som gravrøyser. I ættesamfunnet var det vanlig at ætten tok seg av sine døde og gravla dem i egen jord.

Da kristendommen kom, ble det påbudt at døde skulle begraves i viet jord, dette ble et markant brudd med tidligere gravferdstradisjon. Det ble opprettet gravsted og anlagt kirkegårder rundt kirkene. Men først i middelalderen ble det vanligere med gravminner på gravene. I kristen gravferdsskikk skulle det være likhet for alle, men særlig den rike adelen fikk fine forseggjorte gravminner, men vanlig blant folk flest var de ikke. De brukte trekors eller bare et trestykke, noe som ikke hadde særlig lang varighet. Opp gjennom tiden har det vært slik at enkelte steder på kirkegården var bedre ansett enn andre.Les mer...

Uke 8 / Veke 8

Marianne og Ola K. Brøste.
Foto: Ukjent

Ola K. Brøste (født 5. desember 1875 i Nedre Kleiva i Romsdalen, død 10. desember 1970Verma) var gardbrukar på fjellgarden Ner-Brøste øvst i Romsdalen. Foreldra var Ingeborg Pedersdtr. (1843-1935) frå Nest-TandeLesja og Knut Olsson Kleven (1840-1910) som var født på Ner-Brøste. Da Ola overtok Ner-Brøste, var ikkje jordvegen dyrka opp i nemnande grad. Han, og etter kvart sønene, rydda og dyrka minst 100 dekar. For det fekk han i 1929 diplom og ein sølvkopp. Buskapen var frå starten ein hest og 4-5 kyr. I 1939 var det tre hestar, 27 storfe og ein del sau. I 1938 var kornavlinga på 5000 kg godt bygg. Som nemnt under garden, var skogen viktig. Da Ola bygde om saga til sirkelsag i 1917 var kraftverket ved Stavem under bygging, og da måtte det rivast eit sagbruk som han kunne kjøpe delar frå. Deretter kjøpte Ola mykje tømmer også på Lesja-sida av fylkesgrensa. Særleg i 1933-34 hogde og skar dei mykje tømmer, mellom anna til den nye stugubygninga som Erika og Knut bygde på garden. For oppgjør for fallrettane i Ulvåa bygde han om saga i 1934.

Ola var aktiv på saga så lenge den var i bruk. Siste gongen det er nemnt var i 1959. Da var han 84 år.Les mer...

Uke 9 / Veke 9

Jørgine Paulsdotter Fossen (1861–1940) med åtte av dei tretten ungane. Ho vart enke eit år etter at minstejenta kom til verda. Bak frå venstre: Hjalmar (f. 1903), Gunvor Marie (f. 1885), Josefine Severine (f. 1889), Mathilde (f. 1890) og Johannes (f. 1896). Foran frå venstre Charlotte Johanne (f. 1898), Jørgine med Ingeborg (f. 1905) på fanget og Kristine (f. 1900).
Foto: Ukjend (1907/1908)
Jørgine Paulsdotter Fossen (fødd 1. februar 1861 i Sør-Aurdal, død 16. mars 1940 i Nes i Hallingdal) var ei småbrukardotter frå Valdres som levde det meste av sitt liv som møllar- og husmannskone og enke i Nesbyen i Hallingdal. Ho hadde eit liv prega av slit og ulukker, men trass all motgang klarte ho å oppdra tretten ungar og å gje dei eit godt grunnlag i livet. Far hennar, Paul Andersson Bakken, var òg ein slitar, og det er sagt om Jørgine av dei som kjende ho, at ho var like sta, seig og sterk som han.Les mer...

Uke 10 / Veke 10

Kart over Gamlebyen, tegnet av Finn Bjørklid.

Gamlebyen er den eldste delen av Fredrikstad by. Den ble grunnlagt 12. september 1567 på østsiden av Glomma, hvor elva deler seg i to løp. Kong Frederik II signerte byfundasjonsbrevet, og Fredrikstad ble den første norske by som ble grunnlagt etter middelalderen og den første som kongen tillot at ble oppkalt etter kongen selv. Gamlebyen i Fredrikstad med sin unike bybebyggelse innenfor de velbevarte festningsverkene fra 1660-tallet gjør den til Nord-Europas best bevarte festningsby.Les mer...

Uke 11 / Veke 11

Haglebustøtta er reist i området der trefningen sto. Navnene på sju falne Milorg-jegere er skrevet inn på minnesmerket.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1964)

Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og norske og tyske politisoldater tilknyttet det tyske politiet. Trefningen fant sted ved Haglebuvatna i Eggedal. Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. Selv om Haglebuslaget i seg selv bare var en lokal trefning, mener man at den fikk en viktig konsekvens senere. Mens mange frykta at kampene kunne føre til en hardere innsats mot Milorg, ble trefningen i stedet et nederlag for nordmennene som var i tysk tjeneste. I krigens siste fase kan dette ha bidratt til at frontkjemperne i svært liten grad motsatte seg kapitulasjonen, og at man dermed unngikk at den tyske overgivelsen ble fulgt av kamper mellom Milorg og frontkjempere.Les mer...

Uke 12 / Veke 12

Oddvar Aas fotografert i Stockholm i 1946.
Foto: Dagens Nyheter
Oddvar Aas (født 12. desember 1910 i Hokksund i Øvre Eiker, død 26. juni 1989 i Oslo) var journalist, pressemann og diplomat. Han var journalist i Fremtiden og Arbeiderbladet før han ble ansatt i Utenriksdepartementet, der han arbeidet til han gikk av med pensjon i 1978. Oddvar Aas var sønn av lærer Hans Christian Aas (1867-1929) og lærerinne Oleanna Klara Evensdatter Laeskogen (1864-1940). De var i slekt og kom fra Toten. Aas vokste opp på småbruket Kantum ved Hokksund. Hans søster var billedkunstneren Hjørdis Aas Adler. Aas var gift med Hjørdis, født Bergstrøm (1910-1985).

I ungdomsårene skrev Aas revytekster til noen av de første Eiker-revyene sammen med svogeren Rolf Adler og den senere teatermannen Alfred Solaas, som i sin ungdom bodde hos familien Aas på Kantum. I disse revyene opptrådte både Aas og Solaas.Les mer...

Uke 13 / Veke 13

Seks veteraner fikk Klostermedaljen 2. mars 1952. (Klikk på bildet for å få fram navna til alle på bildet.)

Malm Avholdslag i daværende Beitstad kommune i Trøndelag ble stiftet i 1886. Dette skjedde ved at Beitstadens Totalafholdsforening, som seinere ble til Beitstad Avholdslag, ble delt, slik at den opprinnelige foreningen ble til henholdsvis Solberg Totalafholdsforening og Malmo Totalafholdsforening. Malmo-laget fikk en pangstart med 78 innskrevne medlemmer som om litt økte til i overkant av 100 mer og mindre aktive – barn inkludert, og før århundreskiftet var de blitt mer enn 200 i alt. Laget debatterte, skolerte seg og konkurrerte. Konkurransen om medlemsmassen gjorde at laget fikk størst konsentrasjon på Vadaneset etter hvert som losjene fra IOGT fikk større grobunn. Sangkor, barne- og ungdomslag, utflukter til Fjellet og mer eksotiske steder var ikke nok til å rekruttere utenfor kretsen rundt Vaggen, Våde og Vadaneset. Men i 1986 kunne folket på Vadaneset markere foreningens 100 år med sammenhengende drift for «Alles Vel».Les mer...

Uke 14 / Veke 14

Nelaug stasjon var krysningspunktet mellom Sørlandsbanen og Treungenbanen.
Foto: OpenStreetMap
Treungenbanen var betegnelsen på jernbanen fra Arendal i Aust-Agder til Treungen i Nissedal kommune i Telemark. Den nedre delen av banen er fremdeles i drift under navnet Arendalsbanen fra NelaugSørlandsbanen til Arendal. Sidebanen fra Nelaug til Treungen ble nedlagt i 1967. Fram til 1913 ble Treungenbanen omtalt som Åmlibanen.Treungenbanen hadde sidelinje fra Rise til Grimstad. Denne strekningen ble bygd som en privatbane, men ble i 1912 overtatt av NSB og drevet under navnet Grimstadbanen. En forlengelse fra Treungen til Fyresdal ble også lenge diskutert, men kom aldri til realisering.

Både Treungenbanen og Grimstadbanen ble bygd for smalsporet drift, men deler av banelegemet var ferdig profilert for normalspor.Les mer...

Uke 15 / Veke 15

Nordlandsfembøringen Grytir på veg til KYSTENs landstemne i Bodø i 2006.
Foto: Arne-Terje Sæther

Nordlandsbåt er fellesnamnet for dei tradisjonelle opne ro- og seglbåtane i Nord-Norge — frå Ytter-Namdalen og nordover til grensa mot Russland. Nordlandsbåten er, som dei fleste andre tradisjonelle båtane langs kysten, spissgatta. Han er langkjøla, meir eller mindre rakstemnt og relativt rettborda og viser lite geografisk variasjon. Historisk sett er krumstemningen den eldste typen. Han har krumma stemnar, hogde bord, karakteristiske kne som går opp i ein boge eller spiss over kjølen, skjeggkeipar og råsegl. Overgangen til saga bord kring slutten av 1700-talet førte med seg endring i forma som via nokre tildels farlige overgangstypar endte opp i den moderne nordlandsbåten med råsegl kring 1850-åra; og denne vart så lett omforma ved innføringa av sneiseglet kring slutten av 1800-talet. Innpå 1900-talet vart ein del nordlandsbåtar oppborda og utstyrt med motor, sjå for eksempel motoråttring. I dag er motoråttringen gått ut av bruk, men det blir bygd både krumstemningar, rettstemna råseglbåtar og rettstemna sneiseglsbåtar. Nordlandsbåten blir bygd i fleire størrelsar — frå toroms kjekser og opp til fembøringar som kan ha opptil seks årepar og enda fleire rom. Den største registrerte fembøringen var på 53 fot. Bindalsbåtane og ranværingsbåtane blir tradisjonelt bygd i gran, mens saltværingsbåtane tradisjonelt blir bygd i furu. Les mer...

Uke 16 / Veke 16

Hovden i 1950-åra. Bilete frå samlinga etter Knut T. Hovden. Setesdalsmuseet.

Hovden er gardsnummer 2 i Bykle kommune i Setesdal. Kjem ein køyrande frå Edland og over mot Bykle, er det å koma til Hovden mest som å koma til ein by midt i ville heia. Iallfall er dette bygdesenteret med alle sine hus, hytter, overnattingsanlegg, forretningar og serveringsstader det næraste ein kjem ein tettstad i Bykle.

Gardsbruka på Hovden ligg innunder Hovdenuten, vestanfor bygdesenteret. Det som nå vert kalla Hovden sentrum vaks fram i tida etter krigen, til å byrje med under namnet Hovdebru, fyrst seint, sidan snøggare. Men dette er sjølvsagt resultatet av ei lang utvikling, og her skal me freiste å kartleggje nokre av hovuddraga i denne utviklinga. Rimelegvis tok ho til med ein gard, og den eldste verestaden her er det bruket som nå heiter Der nede.

Fram til ein gong på 1780-talet var det berre eitt bruk på Hovden, men då vart garden dela midt i to, det vart Der Sø og Der nor, som låg jorde i jorde. Kring 50 års tid seinare, omlag 1840, vart Der sø kløyvd i to, og det eine av dei nye bruka fekk tunet sitt oppi bakkane ovanfor Der nor. Det nye bruket vart kalla Der uppe, og etter dette skifte Der nor namn til Der nede. Sidan, på 1870-talet, vart Der Uppe plass under Der nede og Der sø, og skifte då namn til Hovdeplassen. På denne tid vart husa i Der uppe flutte frå det gamle tunet og til der Plassen har tunet sitt idag.Les mer...

Uke 17 / Veke 17

Fyrverkeriet bibliotek på Raufoss.
Foto: biblioteket

Fyrverkeriet bibliotek, Vestre Toten er folkebiblioteket i Vestre Toten kommune i Innlandet fylke. Biblioteket ligger i tettstedet Raufoss, i kulturbygget ved siden av Vestre Toten rådhus (Kirkevegen 8). I 2015 ble navnet endret fra Vestre Toten folkebibliotek til Fyrverkeriet bibliotek, Vestre Toten. Navnet er inspirert av fyrverkeriproduksjonen ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Tidligere var det også filialer på Bøverbru og Eina, men disse ble lagt ned i 2010. I en landsdekkende oversikt fra 1879-80 står det at «I Vestre Toten haves et Almue-Bibliothek paa 470 Bind, hvilket er samlet ved frivillige Bidrag.» Drivkraften bak almueboksamlingen var senere ordfører og stortingsmann Anton Røstøen. Utdannet fra Asker seminar arbeidet han som lærer i Vestre Toten fram til 1868. Deretter ble han handelsbestyrer med mer, med tilhold på garden Holte. I Hvem er hvem (1912) står det at han «stiftet folkebibliotek» i Vestre Toten.Les mer...

Uke 18 / Veke 18

Vestlandske Møbler i 1953.
Vestlandske Møbler vart skipa i 1929 under namnet AS Sykkylven kurvvarefabrikk. Initiativtakarar var Fridtjof Fredriksen og bror hans, Asbjørn Fredriksen snr. Skipingsmøtet, som vart halde på romet til Fridtjof Fredriksen i Lied-huset på Aure i oktober 1929, samla ti personar, som alle teikna seg for aksjar. Fridtjof var på denne tida kontormann hos Ole T. Lied, som dreiv konfeksjonsfabrikken Fønix. Det var også i fabrikklokala til Lied at korgvareproduksjonen kom i gang seinhausten 1929.

Møbelfabrikken i Sykkylven vart på 1960-talet særleg kjend for stolen Siesta, som òg førte til internasjonalt gjennombrot. I 1997 vart bedrifta seld til Ekornnes.Les mer...

Uke 19 / Veke 19

Peder Lobben fyller 80 år, 10. mai 1938. To år tidligere, i 1936, ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin virksomhet.
Foto: ukjent (Ski bibliotek)

Peder Lobben (født 10. mai 1858 i Modum, død 19. oktober 1954) var en anerkjent ingeniør og lærebokforfatter. I flere perioder bodde han i USA, men i 1914 flyttet han tilbake til Norge, der han kjøpte eiendommen Vestheim i daværende Kråkstad kommune. Vel hjemme igjen satte han i gang arbeidet med å etablere en brevskole etter forbilde av The International Correspondance School der han selv hadde tatt sin tekniske utdannelse. Peder Lobbens Tekniske Korrespondance-Skole ble startet i Kristiania i 1916. Skolen kunne tilby kurs i matematikk, fysikk, kjemi og elektronikk. Mange, både i Norge og i andre land, benyttet seg av denne brevskolen. I 1938 hadde skolen hatt rundt 16.000 elever.Les mer...

Uke 20 / Veke 20

Lensmann Martin Olaus Larsen var foreningens første formann.
Foto: Agnes Nielsen

Varteig Indremisjon ble stiftet på Brunsby i Varteig 28. november 1880 da Varteig Bibelforening, Varteig Indremissionsforening og Tune og Varteig Traktatforening slo seg sammen. Foreningen meldte seg etter to år inn i Nedre Borgesyssels indremisjon, senere Vestre Østfold indremisjonskrets.

Initiativet til sammenslåingen ble tatt av styret i Indremissionsforeningen som inviterte de to andre foreningene til et møte på Belsby 18. juli 1880 for å diskutere det de anså være en mer hensiktsmessig løsning. Den da eksisterende Indremissionsforeningen skal ha blitt stiftet i 1860. Dersom det er korrekt, var Varteigs forening en av de eldste i Norge. Under møtet ble en komite på fem valgt som skulle utarbeide forslag til statutter for den nye foreningen, og protokollen forteller at «Valgte bleve Sogneprest Neumann, Anders Lindemark, Anders Sælid, Hartmann og Ludvig Belsby». Noen endringer i statutt-utkastet ble foretatt før den nye foreningen var en realitet.Les mer...

Uke 21 / Veke 21

Tersetten «Freia»
Foto: Ukjent Fra Nidaros Avholdslag 50 år: 1894 24/2 1944.

Tersetten «Freia» ble etablert i Trondheim i 1894, samme året som moderorganisasjonen ble stiftet. Tersetten var egentlig en «avlegger» av Nidaros Avholdslags sangkor, som startet opp samtidig med at om lag 40 medlemmer i Trondhjems og omegns totalafholdsforening brøt ut og dannet det mer ny-orienterte Nidaros Avholdslag. Medlemmene i Tersetten «Freia» var alle medlemmer i Nidaros Avholdslags sangkor som igjen betinget at man måtte være medlem av Nidaros Avholdslag.

Tersetten hadde en besetning på to sopraner og to alter, som alle var med i de fem årene ensemblet besto. Dette var førstesopran Amalie Øwre, seinere gift Helseth, andresopran Georgine Sten, som seinere ble gift Haugsøen, og henholdsvis første- og andre alt; Ingeborg Christiansen, seinere gift Stene og Nicoline Fladaas, som seinere ble gift Brodahl. Fru Amy Øwre Helseth var korets solist gjennom mange år og senere dets æresmedlem. Tersetten var av Trondheims beste sangkrefter, og underholdt på lagets møter og fester.Les mer...

Uke 22 / Veke 22

Timms Reperbanes bygninger fra 1876, med Strømsveien i forkant med to personer, og Helsfyr gårds jorder bak de to personene, jorder som i 1895 ble Østre gravlund. Østre Aker kirke i bakgrunnen til venstre.

Timms Reperbane i Oslo er en fabrikk for produksjon av tauverk, etablert i 1772 av kjøpmann Nils Torgersen med navnet «Christiania Reeberbahne». Torgersen hadde lært faget i England. Reperbanen lå på Vaterland langs Akerselva, men brant ned under Bordtomtbrannen i Christiania 4. mai 1819. I 1856 ble bedriften overtatt av den tyske repslager og seilmaker Wilhelm Timm som også hadde et seilloft i de samme lokalene.

Virksomheten lå fortsatt på dette tidspunktet langs Akerselva mot elveutløpet innenfor Slusa på en tomt som var en tidligere bordtomt på en utfylling i sjøen, rett innenfor Nylands kran. Omtrent samtidig ble Nylands Verksted etablert noe lenger ute på samme tomtefylling. Fabrikkens administrasjon holdt til i Dronningens gate 17. Morselskapet Timm AS ble stiftet 26. april 1957 og har hatt produksjon av tauverk til handelsflåten og fiskeriflåten i Slovakia siden 2002. Selskapet var eid av ulike virksomheter relatert til skipsfart fram til det i 2016 ble kjøpt av Wilhelmsen Ships Service som de hadde tatt tett samarbeid med siden 2009. Selskapet har nå adresse i Olav Vs gate 6. I lokalene på Helsfyr er det nå kontorer for ulike virksomheter, særlig innen byggbransjen og brannsikring.Les mer...

Uke 23 / Veke 23

Kolerakyrkjegarden på Dukaneset i Tysnes kommune.
Foto: Knut Rage (2017)

Kolerakyrkjegarden på Dukaneset i Tysnes kommune er den eine av tre gravplassar som vart oppretta etter koleraepidemien i 1849. Dei andre gravplassane er på Jensvoll i Uggdal og Hamarhaug ved Lukksundet, som i dag høyrer til Kvinnherad kommune. I begge høve vart gravplassane, og då særleg gravplassen på Dukaneset, lagt så langt vekk frå folk og vanleg ferdsel som råd, fordi ein var redd for smittefåra og at det ein såg på som pest kunne spreia seg vidare og utvikla seg til ein omfattande epidemi. Gravplassen vart til liks med dei andre kyrkjegardane gjort ferdig og vigsla på vårparten 1849. Året etter vart gravplassen inngjerda med ein steinmur, og i 1874 vart det laga ein smijarnsport. Martinius Tysnes nemner i sin artikkel i Sunnhordland Årbok at slik inngjerding var meir i bruk på Vestlandet enn andre stader. Kolerakyrkjegarden på Dukaneset er i dag overgrodd av gras og buskar og lite vedlikehalde. Det finst ingen synlege spor etter dei ti gravene der.Les mer...

Uke 24 / Veke 24

Margit Hansens gate i Oslo har fått navn etter Margit Viktoria Pryser. Hennes pikenavn fra tida da hun bodde i Platous gate, ble brukt.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
Margit Viktoria Pryser (født Hansen 11. juni 1898, død 4. juni 1986) ble født inn i en arbeiderfamilie på Grønland i Kristiania. I 2006 ble hennes pikenavn valgt da man skulle sette navn på ei ny gate i området, Margit Hansens gate. Grunnen til at vi vet mer om henne enn det de vanlige kildene, som folketellinger og kirkebøker, kan fortelle er at hun i 1970-åra fortalte barnebarnet sitt om livet på østkanten. Dette barnebarnet er historikeren Tore Pryser, og fortellingene resulterte blant annet i artikkelen «Margit fra «Nr. 13» - Sosialhistorie fra en arbeiderbygård» (1984) og senere i et kapittel i boka Mobilitet og mentalitet (2004).

Hun blei født på Vålerenga. Foreldrene var Ludvig Hagen Hansen (f. 1877 i Skedsmo, død 1966 i Oslo) og Amalie Hansine Hansen (f. 1880 i Kristiania, død 1923 samme sted), og de bodde i Sveriges gate 15. Ved dåpen i Gamlebyen kirke (Vålerenga ble ikke eget sokn før året etter) den 17. juli 1898 fikk hun navnet Margit Viktoria. Familien flytta nokså kort tid senere til en av gråbeingårdene, Jens Bjelkes gate 39, og bodde der en tid, og så til Platous gate 30. I folketellinga 1900 finner vi henne sammen med foreldrene, broren Karl (f. 1896 på Hamar) og søstera Ragnhild (f. 1899 i Kristiania).Les mer...

Uke 25 / Veke 25

Harstad meieris produksjonsanlegg på Sama.
Foto: Gunnar Reppen (2009)

Harstad meieri ble etablert som aksjeselskap 9. august 1894. Egentlig hadde det stått dårlig til med jordbruket i distriktet frem til denne tid. Men fremveksten av Harstad som by og bedre tider i jordbruket kom samtidig og bidro antakelig til gjensidig utvikling. Kvæfjord og Sørvik hadde allerede planer for oppstart av meieri. Og i februar 1895 kom begge i gang. Også på Skånland ble det lagt planer, men de kom ikke i gang før i 1923 med Sør-Trondenes Meieri. Etter kommuneindelingen i 1926 ble navnet forandret til Skånland Meieri. Harstad meieri var først ute i Nord-Norge med industriell produksjon av iskrem. Det skjedde i 1949. Omsetningen av dette produktet steg kraftig i 1950-årene, flatet siden ut og holdt seg stabil i perioden 1970-1990 på gjennomsnittlig 1,5 millioner liter årlig. Denne store produksjonen ga også en betydelig fortjeneste til meieriet. I 1990 ble det inngått en fusjonsavtale mellom Norsk Iskrem B/A, Diplom-Is A/L,A/L Iskrem, Meieriet Nord A/L og Harstad Meieri A/L. Driften av det nye selskapet skulle foregå i Harstad meieris anlegg og var garantert ut 1994. Siste iskremproduksjon var 4. juli 1994. Dermed var iskremeventyret slutt for Harstad meieris historie, og en eventyrlig gullgruve hadde den vært.Les mer...

Uke 26 / Veke 26

Portett av orgelbyggeren Knud Olsen.

Knud Olsen (født 25. september 1825, død 1898) var orgelbygger i København. Olsen var født på en plass under nordre Mauset i FurnesHedmarken. Han ble døpt i Furnes kirke den 23. oktober samme år. Foreldrene hans var ifølge kirkeboka «Inderst Ole Larsen Nordre Mouseth Eier og Hustru Anne Pedersdatter». Faddere var «Lars Eriksen Valsie Eier qd. Hans Andersen Præsts[æter] Eier qd. Anders Jensen Mouset».

Den lille Knud Olsen var dermed ikke født med de beste forutsetninger i livet. En innerst var en leieboer, og selv om det nok fantes velstående innerster, var innersten og hans familie som regel nederst på rangstigen, enda lengre ned enn husmannen. Innerster var ofte håndverkere av ulike slag, og vi kan vel regne med at far til Knud også var det – uten at det er funnet noen dokumentasjon på det.Les mer...

Uke 27 / Veke 27

Nål tilhørende Lebensborn.

Lebensborn e.V. (tysk: «livskilde») fullt offisielt navn: Lebensborn eingetragener Verein, var en velferdsorganisasjon for ugifte mødre som hadde barn med medlemmer av SS, da disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn. Den ble grunnlagt av Heinrich Himmler i 1935 for å understøtte barnerikeligheten i SS og ha omsorg for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Lebensborn drev blant annet fødehjem hvor omkring 11 000 barn kom til verden. Det var meningen at barna skulle komme i varig tysk pleie eller adopsjon. Det ble under andre verdenskrig opprettet flere Lebensborn-hjem i Norge enn i noen andre okkuperte land. Tyske soldater ble også oppfordret til å kurtisere lokalbefolkningen. I Norge ble var det følgende føde- og mødrehjem:Les mer...

Uke 28 / Veke 28

Bandak, den vestligste delen, sett fra Bandaksli mot Kviteseid.
Foto: Siri Johannessen (2016)

Telemarkskanalen er en vannvei mellom Skien og Dalen i Telemark (fra 1. januar 2020 i Vestfold og Telemark fylke). Den ble anlagt i to etapper, først fra Skien til Norsjø, og denne åpnet 1. mai 1861, mens strekningen fra Norsjø til Bandak ble anlagt mellom 1887 og 1892. Det er det største kanalanlegget i Norge, med en lengde på 105 km. Av dette er 22 km utbygd som kanal, mens resten er naturlige elver og innsjøer. Åtte sluser med tilsammen 18 kamre løfter båtene 72 meter i løpet av strekningen. Kanalanleggene eies av fylkeskommunen. Trafikken på kanalen er nå knytta til turisme, enten med en av de tre turistbåtene M/S «Victoria» (1882), M/S «Henrik Ibsen» (1907) eller M/S «Telemarken» (1951), eller med småbåter.Les mer...

Uke 29 / Veke 29

Bastøy skolehjem var en institusjon på øya Bastøy i Oslofjorden som etter formålet skulle være en skole for gutter som kom fra hjem med omsorgsvikt og rusproblemer. Den eksisterte fra den åpnet i 1900 til nedleggelsen i 1970. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet opprettet de fire største norske byene hver sin «Opdragelsesanstalt for gutter», eller «vanartede og forvildete» gutter: Toftes GaveHelgøya i Mjøsa (fra 1876, opprettet i Christiania i 1844), Ulfnæsøens OpdragelsesantaltUlvsnesøy i Bruvik kommune utenfor Bergen (1881), Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutterLindøy utenfor Stavanger (1887), Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn på Ekne i Skogn kommune utenfor Trondheim (1895). Alle, bortsett fra Falstad ble lagt på øyer, slik at guttene kunne oppdras i isolasjon fra omverdenens dårlige innflytelse. Så kom også Bastøy, også på øy, til som det femte og største, og nok også mest beryktede, skolehjemmet.Les mer...

Uke 30 / Veke 30

Sigurd Røisli i 1938. Bilde utlånt av Kjell Røisli.

Sigurd Bernhard Røisli (født 25. august 1894Østre Toten, død 10. mai 1970) dreiv foto- og radioforretning på Lena på Østre Toten. Han virka også som bygdefotograf. I utgangspunktet var fotograferinga en hobby, men etter hvert ble dette en vesentlig del av utkommet hans. Han etterlot seg et sted mellom 10 000 og 15 000 negativer som spenner over en periode på ca. 50 år, fra litt før 1915 til midt på 1960-tallet. I 2010-åra arbeider sønnen Kjell Røisli med å digitalisere samlinga. I dag henger Sigurd Røislis gamle og velbrukte Leica på veggen hjemme hos Kjell. Som årene gikk fikk den noen tekniske defekter, og de siste årene måtte han supplere med nyere utstyr. Det må vel ha vært mot slutten av 1950-tallet at han skaffet seg en Rolleiflex, noe som betydde et skifte i så vel filmformat som teknologi. I mange år var nok Hasselblad den store drømmen, men det var hinsides det som var økonomisk oppnåelig. Men han ga aldri helt opp Leica’n, selv om den fusket både i lukker og filmframtrekk.Les mer...

Uke 31 / Veke 31

Norway Street sør-øst i London.
Foto: Stig Rune Pedersen (2018)

I mange land, spesielt i Europa, finnes det gater og plasser som er oppkalt etter norske steder. Det er også eksempler på gater med navn etter kjente nordmenn.

En stor del av navna har ganske svak tilknytning til stedene de viser til, men fungerer snarere som symboler på det norske mer generelt. Deres funksjon er å styrke vennskapsbånda mellom Norge og «vertsbyen». Eksempler på dette finnes i storbyene Stockholm, København, London og Berlin. I alle disse byene har hele strøk navn fra Norge; dette gjelder Husby i Stockholm, nabolag på Amager og Østerbro i København, en del av Southwark i London og området nord for Bornholmer Straße i Berlin. I Husbys nabostrøk, Akalla, er gatene for øvrig oppkalt etter finske byer og personer, mens området Kista har fått danske navn. Det norske preget i Husby er derfor del av en større nordisk sammenheng.

Når det gjelder Norden, finnes det også en annen type oppkallingsnavn, nemlig de som er etter vennskapsbyer og vennskapskommuner. Et eksempel på dette er Ålesundsgatan i Västerås i Sverige.Les mer...

Uke 32 / Veke 32

Det er 3000 trappetrinn opp det bratte skaret i Kamperhamrane.
Foto: Bjørn Dalen

Ferdselsvegen over Kamperhamrane er en av de eldste ferdselsvegene over fjellet mellom mellom øst- og vestnorge. Ruta går fra Sunndalen innerst i Oppstryn, østover over fjellet og gjennom Rauddalen til Skjåk i Gudbrandsdalen. Deler av ferden går over et bratt fjellparti som kalles Kamperhamrane med eldgamle, oppmurte steintrapper, derfra har ruta fått navnet sitt. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid. Kamperhamrane er en krevende tur å gå. Steintrappene over selve Kamperhamrane ble restaurert i 2013 av sherpaer fra Nepal, noe som gjør turen overkommelig for dagens turgåere. Ruta starter ved det nedlagte gårdsbruket i Sunndal, ca. 5 km å gå fra Folven i Hjelledalen. Fra Sunndal følger stien nordsiden av elva Sunndøla oppover dalen og passerer den imponerende Tverrelvsfossen. Snart ankommer man Sunndalssetra, i gamle dager siste mulighet for husly på denne siden av fjellet. Herfra begynner den bratte stigningen opp steintrappene i selve Kamperhamrane.Les mer...

Uke 33 / Veke 33

Snublestein til minne om Rebekka Goldenheim ved hennes siste hjem i Oslo, Observatoriegata 9.
Foto: Chris Nyborg (2017)
Rebekka Goldenheim (født 24. august 1883 i Kristiania, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var musikklærer i Kristiania/Oslo. Under andre verdenskrig ble hun som jøde deportert og drept i gasskammeret i Auschwitz.

Hun var datter av skraphandler Moritz Selig Goldenheim (1851–1910) og Sophie Goldenheim (1854–1908).

I folketellinga 1900 er hun oppført sammen med foreldrene og tre søsken i Norbygata 7. Den eldste av søskene, Helga Goldenheim (1878–1936) var født i Liverpool, mens Amalie (1880–1920) og Josef (f. 1887) var født i Kristiania. Begge foreldre har oppgitt Mariompol (Marianopol) i Russland som fødested, og vi kan ut fra barnas fødested og -år anta at de kom til Norge mellom 1878 og 1880.Les mer...

Uke 34 / Veke 34

Fra Uppenbarelsekyrkan i Saltsjöbaden. Knut og Alice Wallenberg er gravlagt her.
Foto: Wikimedia Commons (brukeren «Ankara»)

Alice Olga Constance Wallenberg (født Nickelsen 4. juli 1858 i Christiania, død 1. mars 1956 i Stockholm) var kona til finansmannen og politikeren Knut Wallenberg (1853–1938). I 1917 oppretta paret Knut och Alice Wallenbergs Stiftelse, etter å ha donert 20 millioner svenske kroner. I Norge er ekteparet blant annet kjent for å ha finansiert glassmalerier i Trefoldighetskirka i Oslo. Eplesorten «Alice» er oppkalt etter Alice Wallenberg. Hun vokste opp i Christiania, som datter av kjøpmann Nicolai Nickelsen og Sophie. Faren var født i hovedstaden, mens mora var fra Altona ved Hamburg. Ifølge folketellinga for 1865 bodde Nickelsen-familien i Store Strandgate 9. De var velstående, og hadde på dette tidspunktet tre tjenestejenter. Nicolai Nickelsen og broren hadde arva den store formua til faren, som hadde vært en av Kristianias større redere og kjøpmenn. Nicolai Nickelsen begynte imidlertid å spekulere i kaffebransjen, og i 1866 gikk han konkurs. Nickelsen tok deretter livet av seg.

Enka Sophie måtte stole på økonomisk hjelp fra venner av familien. Med generalkonsul Peter Petersen i spissen ble det sørga for at Alice Nickelsen fikk ta sangutdanning. I 1875 bodde hun sammen med mora i Pilestredet 20 og ble titulert som «operasangerinde». Kort tid seinere flytta hun til Paris for å studere sang. På en sammenkomst hos den norsk-svenske militærattacheen Ferdinand Staff møtte hun 3. januar 1878 Knut Wallenberg, en av sønnene til den rike bankmannen André Oscar Wallenberg.Les mer...

Uke 35 / Veke 35

Rolf Kluge var ansvarlig redaktør i Budstikka i 30 år. Foto fra 1986.

Rolf Kluge (født 27. desember 1923 i Kristiania, død 26. november 2007) var fra 1961 til 1991 redaktør i Budstikka. Han var utdannet magister i statsvitenskap fra 1957, men hadde allerede vel ti års fartstid som journalist. I sitt yrke gjorde han seg også bemerket som leder i Norsk Redaktørforening fra 1974 til 1978. I tillegg var han kommunepolitiker for Høyre, var engasjert i idretten og som lokalhistoriker—hvor hovedverket var Budstikkas hundreårs-historie. Kluge var sønn av montør Trygve Kluge (1901–1935) og Marie Olsen (1898–1930), men vokste opp på barnehjemmet GranlyHøvik i Bærum. Han ble boende i kommunen og tok eksamen artium i 1944. Etter Høvik skole gikk han på Stabekk kommunale høyere almenskole til den ble stengt som en del av lærerstriden under krigen; han fullførte på Valler kommunale høyere almenskole. I 1952 ble han valgt som leder i alumnus-klubben Fraternitas Vallerensis etter Victor Hellern. Les mer...

Uke 36 / Veke 36

Voss landsgymnas med bygningen fra 1919, arkitekt Henry Bucher.
Landsgymnas var offentlige gymnas som særlig tok sikte på å gi bygdeungdom lettere anledning til å ta examen artium, uten først å ta middelskoleeksamen. Landsgymnasene var i stedet fireårige og bygget på vanlig syvårig folkeskole og et år framhaldsskole. Landsgymnasene ble viktige skole- og kulturpolitiske elementer i nasjonsbyggingen i Norge. Skoleformen var spesiell for Norge, og avspeilet landets geografi, kommunikasjonsforhold og ikke minst bosettingsmønster i første halvdel av 1900-tallet.

Landsgymnasene skulle bidra til en utjevning både sosialt og geografisk til rekrutteringen til universitetene og annen høyere utdanning. Byungdommen kunne begynne på middelskolen etter 5. klasse på byfolkeskolen, og kunne etter fire år på middelskole begynne på gymnaset. Dette middelskoletilbudet eksiserte ikke utenfor de store byene, og dersom ungdom derfra skulle gå det vanlige utdanningsløpet i byene, måtte de flytte dit etter 5. klasse, altså i 12-årsalderen, da middelskoleeksamen var et obligatorisk opptakskrav for de tradisjonelle gymnasene.Les mer...

Uke 37 / Veke 37

Rena med den nye kartongfabrikken ved Glomma.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1916)
Rena Kartonfabrik A/S ble startet på Rena i 1913 som Rena Træsliperi.

Fabrikken var basert på tømmer fra østerdalsregionen. Det sto tunge lokale aktører bak etableringen. En pådriver var Tollef Kilde (1853-1947), og han fikk med seg en av den tidens mektigste næringslivsmenn og investorer, Elias C. Kiær (1863-1939), som ble den andre hovedeieren av fabrikken. Kilde var skogbruker, gårdbruker og politiker, og hadde i mange år vært pådriver for en rekke andre nærings- og kommunikasjonsfremmende tiltak i Østerdalen og Rena, herunder forslag om kanalisering av Glomma og jernbane til Trysil for å knyte regionen nærmere kysten og havnene. Utover på 1970-tallet gikk imidlertid bransjen igjennom større omstillinger og omstruktureringer og nedleggelser som følge av overproduksjon og dårligere markeder.

Dette skapte bekymring hos både lokale og sentrale myndigheter, da Rena Karton var regionens største arbeidsplass, sammen med Rena leir. Det ble utover på 1980- og 1990-årene satset offensivt med moderiseringer og produksjonsøkning, men prisene var ikke gode nok til å finansiere dette, og første konkurs kom i 1996.

Bedriften hadde på dette tidspunktet 170 ansatte, og lokale politiske kretser, særlig i Senterpartiet og Arbeiderpartiet i et håp om å kunne redde de store investeringene. Åmot kommune, Rena Kartongarbeiderforening, Glommen Skogeierforening og andre ildsjeler lyktes med å etablere Driftsselskapet Rena Karton like etter påske samme år med ny aksjekapital på 100 millioner kroner. Bedriften gikk likevel endelig konkurs og ble lagt ned i 1998.Les mer...

Uke 38 / Veke 38

Soknekirken St. Paul i Bergen.
St. Paul menighet er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer.Les mer...

Uke 39 / Veke 39

Utsikt over Reisadalen på tur fra Reisavannet i retning Saraelv.
Foto: Kristin Høidalen

Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018. I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer.

Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende kvenske, samiske og norske befolkningen, i tillegg til reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta.Les mer...

Uke 40 / Veke 40

Nordheim i mai 2007.
Foto: Olve Utne

Nordheim (utt. ["nɷ:ɾˌhɛ.m] el. ["nɷ:ˌɾɛ.m]), eldre namn Nautan (utt. ["nʌ:taɲ.] (nominativ/akkusativ) / ["nʌ:tɔ.] (dativ)), er ein matrikkelgard og tidlegare butikk, post- og skulestad på nordaustsida av Stabblandet i Tustna sokn av Aure kommuneNordmøre. Det nylaga namnet Nordheim dukkar opp første gongen i tinglyste erklæringar frå 18791880 om at eigarane vil ta i bruk dette namnet. Topografisk er den sørlege enden av garden avgrensa av Sagvikvatnet i aust og ein lang og bratt men relativt låg åsrygg i vest. Nordenden av garden er avgrensa mot matrikkelgarden Haltvika rett nordom Haltvikåsen og vidare av Imarsundet i aust og av sundet som no blir kalla Nordheimsundet (før: Nautsundet i nord. I nordvest går matrikkelgardsgrensa i retning nordvest frå knausen Nauthatten til neset i austkanten av Haltvika rett sørom Stormolta. Hovudbusettinga har vore nærme Nordheimsundet i nyare tid, og inntil seint på 1900-talet var det både butikk og postkontor der.Les mer...

Uke 41 / Veke 41

Vidkun Quisling i arrest på Akershus festning, sammen med en av soldatene som sto for vaktholdet.
Foto: Ukjent / Riksarkivet

Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landssvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951.

I løpet av oppgjøret ble 28 750 personer arrestert. Det høyeste antallet fanger hadde man 1. juli 1945, da omkring 14 400 personer var i varetekt. Disse var fordelt på omkring 200 fangeleire, blant annet Grini som a hadde endret navanet til Ilebu fengsel. Arrestasjonene ble foretatt blant annet på grunnlag av lister som hjemmefronten og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Et betydelig antall av de det ble reist tiltale mot ble ikke pågrepet, men i stedet innkalt til rettsforhandlinger underveis i oppgjøret.

Det var store utfordringer knyttet til etterforskningen, både det store antallet saker i seg selv på kort tid, men også ved at dette kom samtidig med en total omorganisering av politiet, hvor mange politifolk, særlig i ledende posisjoner var avsatt eller selv under etterforskning. Videre skulle både handlinger før frigjøringen etterforskes, men også mulige hevnaksjoner, attentater og andre aksjoner i samtiden og videre framover for å stille rettsoppgjøret i vanry måtte etterforskes. Dels ble dette søkt løst ved midlertidige ansettelser etter korte introduksjonskurser i etterforskning, men gjorde nok likevel noe med kvaliteten i en del av arbeidet som ble lagt ned. Den store bruken av den tidligere frontkjemperen og Sipo-mannen Bernt Gustav Somdalen i 1945/1946 ble i ettertid skarpt kritisert.

Det ble behandlet 92 805 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere.Les mer...

Uke 42 / Veke 42

Opptoget under Landskvinnestemmerettsforeningens møte på Lillehammer i 1908. Karoline Skar var til stede under dette møtet.
Foto: Ukjent/Maihaugen (1908)

Karoline Skar (fødd Korsødegaard i Stange 2. mars 1850, død på Lillehammer i 1935) var veverske, bedriftseigar og lokalpolitikar på Lillehammer. Ho gjorde også ein stor innsats for husflidsrørsla der tidleg på 1900-talet. Skar var den eine av to kvinner som kom inn i bystyret i Lillehammer ved kommunevalet 1901. Den andre var Marith Tande. Dei var dermed blant dei 100 fyrste kvinnene som vart innvalde i kommunestyra etter at kvinner hadde fått ein avgrensa stemmerett det året. Båe to representerte Det konservative parti. Karoline Skar var dotter av gardbrukarparet Anders Amundsen Korsødegaard (1825-1905) og Alis Amundsdotter fødd Oustad (1821-1873). Karoline var einaste barnet deira. Faren gifta seg opp att, og Karoline fekk ho ei halvsyster, Marie fødd 1883. Korsødegarden var ein mellomstor gard i Tangen sokn i Stange.

Karoline gifta seg med i 1880 med fargarmeister Ole Olsen Skar frå Øyer (fødd 1842), busett på Lillehammer. Dei fekk tre born (Anders, Ågot og Marie).

Både Karoline og Ole hadde gått på folkehøgskule, ho hjå Herman AnkerSagatun ved Hamar, Ole på skulen til Christopher Bruun i Gudbrandsdalen.Les mer...

Uke 43 / Veke 43

Monumentet over sovjetiske soldater som døde under tysk fangenskap på Trondenes 1941-1945. Her under blomsternedleggelsen 17. mai 2008.
Russemonumentet på Trondenes er et minnesmerke over tilfangetatte sovjetiske soldater som tyskerne satte til å bygge sine forsvarsverk. På Trondenes var det mange av dem, og oppgaven var først og fremst å bygge det store forsvarsanlegget på Trondeneshalvøya - Adolfkanonbatteriet. Fangene levde under umenneskelige forhold i en leir med dårlige brakker, lite mat og hardt arbeid. Dette var bokstavelig talt et dødsslit, og det er stipulert at ca. 800 av dem døde under disse forholdene. Noen sultet i hjel, andre frøs til døde eller omkom av sykdommer. Noen ble også skutt for bagatellmessige disiplinære forseelser.I alt var det ca. 100 000 sovjetiske soldater som var fanger i Norge da krigen sluttet i 1945. 13 000 døde under fangenskapet. I Harstad var det fangeleirer på Kilhus, Kanebogen, Harstadbotn, Seljestad, Sama og Trondenes. På Trondenes finnes det ennå rester av brakkeleirene som tyskerne fikk bygd for seg og sine, selve fangeleiren ble brent like etter frigjøringen.Les mer...

Uke 44 / Veke 44

Lannavegen sett østover.
Foto: Roy Olsen (2018)
LannavegenUlefoss i Nome kommune går vestover fra Jernværksvegen i krysset med Kullhusbakken til Nomevegen i krysset med Vrangfossvegen. Den er drøyt 4 kilometer lang og er en delstrekning av fylkessvei 359 (tidligere riksvei 359).

Lanna, som veien har navn etter, er strekningen der vi finner det gamle senteret med sin karakteristiske husrekke langs Eidselva.

Fra 1847 til 1852 ble det anlagt ny vei mellom Ulefoss og Strengen, og denne gikk langs Lanna. Dette har siden da vært hovedveiforbindelsen mellom Ulefoss og Lunde. Her var skysstasjon på «Kringlefet» rundt 1850. Fra midten av 1800-tallet begynte det å vokse fram et sterkt næringsliv langs Lanna. Tomter ble utleid og solgt fra Tvara- og Heisholt-gårdene, og Lanna ble den første sentrumsdannelsen på Ulefoss.

En del av husene ble flyttet til Lanna fra omkringliggende steder, men også mange nye bygninger ble satt opp. Næringslivet skjøt fart da Bandakkanalen var utbygget og rutebåttrafikken startet rundt 1890. Skysstasjonen ble ombygget og fikk navnet «Aaheim Hotel». Stedet markerte seg med et praktfullt parkanlegg og en ruvende hotellbygning i sveitserstil. Denne brant i 1920, og hotellet ble bygget opp igjen i en blanding av jugend og sen-empirestil.Les mer...

Uke 45 / Veke 45

Den første elektriske trikken, Sporvogn nr. 1, ble vist fram ved Stortinget i 1894
Foto: Ukjent

Trikken i Oslo har en historie som går tilbake til før det egentlig var snakk om trikker. De første sporvognene i byen kom i 1875, og ble trukket av hester. I 1894 kom så de første elektriske sporvognene, og det var fra ordet «elektrisk» vi fikk slangordet «trikk». I denne artikkelen ser vi bort fra den språklige detaljen, og gir et bilde av hele sporveishistorien i Oslo uavhengig av hvordan vognene ble drevet. Trikken har helt fra starten av vært en viktig del av kollektivtilbudet i Oslo. Den holdt på å forsvinne i 1960-åra, men siden da har linjer blitt forlenga og nytt utstyr har blitt kjøpt inn. I 1995 kom den første nye linja siden 1958. Da åpna linja fra Drammensveien til Prinsens gate over Rådhusplassen, Vika-linja. Da det nye Rikshospitalet ved Gaustad ble åpna i 1999, ble ei linje forlenga dit fra John Colletts plass over Forskningsparken med overgang til T-banen.Les mer...

Uke 46 / Veke 46

Den gamle Fokus kino kom aldri til sin rett her, mens Tromsø bibliotek skinner i sola.
Foto: Einar Dahl ( 2018)
Tromsø bibliotek er Tromsø kommunes eldste kulturinstitusjon. Når det første kommunale biblioteket så dagens lys, er litt usikkert. Det finnes forhandlingsprotokoller for Tromsø Almuebibliotek fra 1854, men det er ikke starten. Biblioteket kom tidlig i gang, kanskje allerede på 1830-tallet, da en bølge av biblioteketableringer gikk over landet. Dagens Tromsø bibliotek og byarkiv regner sitt etableringsår som 1871, da gikk Tromsø kommune og Tromsø sparebank sammen om å danne Tromsø kommunale bibliotek. I 1878 flyttet biblioteket inn i nye lokaler i Grand hotell i Storgata 44. «I sær er det heldigt, at man har fått et eget utlånsværelse, hvormed man har kundet tilendegjøre den uskik, at den låntagende selv gikk og utsøkte seg bøker fra boksamlingen.»

I 1894 ble biblioteket oppsagt og det flyttet tvers over gaten, til 2. etg. i baptistmenighetens forsamlingshus i Strandskillet 2. Det var heldig, for i 1900 brant Grand hotell.Les mer...

Uke 47 / Veke 47

Postkort med Haus og Mjeldalen sett frå vest.
Foto: Fjellanger Widerøe VisKom AS, privat eige

Mjeldalen ligg på vestsida av innlandsøya Osterøy i Hordaland, ned mot tettstaden Haus, eller Hausvik, og Sørfjorden. Ein kjem til Mjeldalen ved å følgje E16 til Osterøyvegen over Osterøybrua til Kvisti, omlag 7 minutt med bil frå Arna, eller 15 minutt frå Vågsbotn. Forbi rasteplassen går vegen om Tirsåstunnelen til skilting mot Haus. Her, på toppen av Mjeldalen, ligg Ambogen (vegen er svinga som ein alboge), med oversyn over heile dalen. Dalen er ein typisk U-dal, som geologiske krefter har grave ut for lenge sidan. Elva renn gennom dalen og ut i Mjeldavatnet nederst i dalen, og vidare ut i Sørfjorden. Isen har forma dalen, og her er tre ulike morene-terrassar. Namnet Mjelde kjem av mjele, fin morenesand. Busetnaden går attende til dei eldste tider. Funn av ein flintsigd frå steinalderen tyder på at det har vore dyrka korn i dalen for omlag 4000 år sidan. Tidleg må garden Mjelde ha vorte delt i tre terrassar; Mjelde øvre, - midtre og -nedre, og dei var samla rundt kvart sitt tun (Øvstemjedla, Midtmjedla og Nedstemjedla). Mjeldalen er definert som LNF-område, og det har lenge vore byggestopp her.Les mer...

Uke 48 / Veke 48

Framnæs i 1899.
Foto: Narve Sørensen

Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968, deretter i Sandefjord kommune. Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Røds­værven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» (etter månedsløytnant, tømmerhandler og skipseier Peder Søberg, død 1863) og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884.

2. februar 1885 ble Ole Wegger ansatt som formann, og han ble sittende som leder av virksomheten ved Framnæs helt fram til 1. august 1932 som verkstedets første direktør og var sentral i oppbyggingen av verftet.

I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, blant annet «Lyhmanns mek Verksted» eller «Sandefjord mek Verksted» som det da ble kalt, og Christensens bedrift ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Nye dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål.Les mer...

Uke 49 / Veke 49

Xylografi av August Schneider i Skilling-Magazin 1866. Teiknaren har teke seg ein del kunstnarleg fridom, skjønar me, men den næraste garden lyt vera Utistog, og det neste tunet er Innistog. Leonhard Jansen skaffa kopien av biletet.

Byklum er den sentrale garden i Kyrkjebygdi i Bykle, og sannsynlegvis også den eldste garden i bygda, som alle dei andre har utgangspunktet sitt i. At dette må vera såleis skjønar me både av at garden vart kyrkjestad, og dermed gav namn åt kyrkjesoknet, og av at han på 1600-talet framleis hadde den langt høgste landskylda i bygda.

Når det gjeld gardsnamnet Byklum, slår Amund B. Larsen fast at det er dativ, fleirtal, av innsjønamnet Bykil. Sjø-, fjord- og elvenamn «antager ofte flertal, naar de gaar over til Gaardnavne», skriv han. (Norske Gaardnavne VIII, 213). Dette har, såvidt me kan sjå, ikkje vore omstridt. Meir uvisst er det med tydingsinnhaldet. Larsen meiner at ordet «kanskje [kan] høre sammen med Verberne boka og bauka i Betydningen: pladske, skvulpe.». Eivind Vågslid (N A, 2, 689) aksepterer Larsens etymologi, men vil setje verbet bauka til å tyde 'grava'. Tarald Nomeland i den gamle gards- og ættesoga (216) satsar i staden på at grunnordet er bygill, m, som i gamalnorsk tyder noko som er buge eller bøygt på form: «Det høver på Bykilen, som ligg noko bugen midt i dalen», seier han. Alt det hermde høyrest i og for seg plausibelt ut, men me trur endå at det einaste ein kan vera nokonlunde trygg på, er konklusjonen frå Norsk Stadnamnleksikon (1975, 85), der det heiter at Bykil «ikkje er sikkert tolka.»

Om ein skulle gjeta på alderen på busetnaden her, er det vel rimeleg å satse på bronsealder eller yngre steinalder. Diverre har ein ikkje oldfunn som kan stadfeste denne tanken, så han lyt berre byggje på ei parallellføring med eldste gardane i Nordbygdi. Elles ligg det fyre ein bundel med gamal tradisjon, som samla sett tykkjest peike i retning av mykje høg alder.Les mer...

Uke 50 / Veke 50

Minnesmerket over Karl XII på Fredriksten festning i Halden ble reist i 1938 på stedet det antas at han falt.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

Karl XII (født 27. juni 1682, død 11. desember 1718; etter juliansk kalender 17. juni 1682–30. november 1718) var konge av Sverige fra 1697 til sin død. Han var sønn av Karl XI og Ulrika Eleonora den eldre, og ble konge alt som femtenåring. Mesteparten av regjeringstida si tilbrakte han på slagmarkene, under store nordiske krig, der han forsøkte å forsvare det svenske stormaktsveldet. Fra og med slaget ved Poltava i det nåværende Ukraina, i 1709, snudde krigslykken, og svenskene mista nesten alle erobringene sine i øst og i Tyskland.

Krigerkongen Karl XII er i Norge særlig kjent for sine to felttog i landet under store nordiske krig. Det første Norgesfelttoget fant sted i 1716, og var et mislykka forsøk på å ta Oslo. Under det andre Norgesfelttoget, i 1718, var Halden den viktigste krigsarenaen. Beleiringen av Fredriksten endte tragisk for kongen, som falt for ei kule mens han så på de fremste skyttergravene. Med kongens død ble felttoget raskt avblåst. Les mer...

Uke 51 / Veke 51

Hovedbygningen på Østre Vøyen.

Wøyen guttehjem lå på gården Vøyen (Wøyen) i Bærum i årene 1918 til 1956. Det hadde sin opprinnelse i Guttehjemmet August Herman Francke i Kristiania, som hadde blitt etablert i Kirkeveien 23B i 1897. Hjemmet hadde plass til mellom 80 og 100 gutter, fra førskolealder og fram til konfirmasjonen i 15-årsalderen. I hver avdeling var det mellom 15 og 20 gutter, og hver avdeling hadde en «mor» og noen assistenter som ble kalt «tanter».

Barna kunne bli plassert dit av vergeråd eller fattigstyret og kunne ha sin bakgrunn i omsorgssvikt. Men det var hovedsakelig foreldrene selv som plasserte dem der fordi de hadde problemer de ikke klarte å håndtere.

I tillegg til guttene bodde det mange voksne med familier i egne hus på gården med forskjellige oppgaver og roller.Les mer...

Uke 52 / Veke 52

Portrettbilde av Anne Brannfjell.
Foto: Albert Løkke
Anne Brannfjell (eg. Anne-Marie Andersdotter, senere omtalt som Anne Evensen Brandfjeld; født 19. april 1815 i Vardal, død 2. januar 1905 i Oslo) var regna som signekone og helbrederske. Hun bodde og virka en del år på husmannsplassen Ekeberglien ved BrannfjellEkeberg, og det er fra dette høydedraget hun har sitt tilnavn. Anne var datter av husmann Anders Didriksson og hans kone Marte Olsdotter, og vokste opp på plassen Sæter under Mustad i Vardal, som nå ligger i Gjøvik kommune. Hun kom til Christiania omkring 1841, som tjenestepike hos gullsmed Herman Øyseth og hans familie. Øyseth var en anerkjent håndverker, som blant annet er kjent for å ha laga arvefyrstekrona i 1846. Hun fikk to barn utenfor ekteskap med ham, først Christian (1843–1925) og så Anders Oluf (1845–1851). Christian ble født den 7. desember 1843 på England under Ekeberg. For Christians vedkommende ble matros Ole Hansen oppgitt som barnefar. Christian skrev selv på baksiden av sin dåpsattest at dette ikke var sant; det var Øyseth som var faren.Les mer...

Uke 53 / Veke 53

Lokalhistoriewiki:Hovedside/Ukas artikkel 2018-53